Bokelskere.no

Det gikk for sakte, selv for en forsamling som dro hver tone ut i det uendelige.

Borgerlig konfirmasjon var selsagt et ukjent fenomen i min omgangskrets. Jeg tror ikke det hadde forekommet at noen hadde nektet å la seg konfirmere heller.

Jeg har til og med en vag forestilling om at vi fikk se filmen om Toya, flyktningjenta som får et nytt liv hos tante Inger og onkel Bjørn i Norge, men som rømmer hjemmefra fordi hun blir beskyldt for å ha stjålet penger fra fosterforeldrene. Den historien kjenner jeg godt, for på tiårsdagen hadde eldstesøster fått barnetimeboka Toya, som ble utgitt i 1955, av en venninne.

Vi er heldige som har onkel Hans. Han er broren til far og eier butikken vi handler i, derfor kan vi handle uten penger. En gang fikk jeg til og med en tomat. En hel,aldeles rund og rød og glatt tomat. Til å maule, uten brød eller noe! Det er nesten det beste jeg har smakt, bedre enn eplene til mormor, enda så gode de er.

Så lenge vi var små, fulgte mor oss til 17mai-feiring, men faren vår deltok aldri. Og så snart vi var store nok, ble vi sendt avgårde på egenhånd, med en blå femkroneseddel til is og brus, og med streng beskjed om at de eldste måtte passe på de yngste.

I sånne sammenhenger hendte det nok at særlig moren min ga sitt besyv med, men på møtene tidde hun, som kvinner skal i forsamlinger.

Og så en av disse blikkvekslingene, et av disse små tegnene på at de to hadde noe seg imellom, noe som var bare deres, noe som vi barn ikke fikk ta del i, men likevel visste at vi var en del av. Dette udefinerbare som gjorde barndommen min så trygg, midt oppi all gudsfrykten og helvetesangsten.

Foreldrene mine hadde begge gjennomgått en skjellsettende omvendelse som kanskje kan sammenlignes med den noen av mine unge, politisk aktive venner gjennomgikk på slutten av sekstitallet. De ville så gjerne, de mente så vel, de havnet i en politisk sammenheng som vi i dag ser hadde noen av fantasismens klare kjennetegn. De trodde. De ville. De hadde rett.

Minner. Vi tror dem festet så trygt på hukommelsens oppslagstavle, men plutselig river de seg løs fra stiftene de er festet med og svever mot oss, treffer oss i brystet, kryper inn under huden, inn i et bankende hjerte.

"Deres pryd skal ikke være den utvortes med hårfletning og påhengte gullsmykker eller kledebon, men hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige prydelse med den saktmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud," sier apostelen Peter i sitt første brev. Av en eller annen grunn har jeg bestandig holdt Paulus ansvarlig for alle ulykksalige påbud om kvinners påkledning og oppførsel. Men Peter må ta sin del av skylden, ser jeg etter å ha vært gjennom alle brevene. Jeg har en høne å plukke med Peter, men det får bli seinere.