Bokelskere.no

Han fulgte stien innover i skogen. Sollyset stod på skrå ned mellom stammene. Han så det og sa til seg selv at når man tenker seg om, er det vel så pent i skogen når solen ikke skinner. Aller penest er det når det regner. Han kjente en iling av glede inni seg, for han hadde aldri tenkt dette før. Solen har en evne til å bedra, tenkte han, og han tok opp en notisbok fra lommen. Det lå en blyantstubb mellom sidene, og han stanset og skrev: Solen har en evne til å bedra. Nå husker jeg det, tenkte han, og han la notisboken tilbake i lommen og følte seg glad. Bare glad.

Hun stanset foran speilet og rakte tunge til sitt eget ansikt. Hun så en tåre fukte øyekroken, og så var det ikke lenger bare skuffelsen som gjorde vondt inni henne, men sår medlidenhet med henne som for et øyeblikk siden stod på en stol foran speilet med skjørtene trukket helt opp.

De var kommet ut av skogen, og ingen av dem hadde tenkt på at de skulle gå hjem hver for seg som de pleide.
- Jeg følger deg helt hjem, sa han.
- Tror du det er lurt?
- Ja, sa han, - heretter følger jeg deg alltid helt hjem.

Tåken lå fem etasjer over gaten. Ovenfor de fem etasjene var det ingenting. Ingenting av betydning. Og på gaten gikk folk fort fordi de frøs. Det så ut som de gikk mot viktige mål, men det så bare slik ut fordi de gikk fort.

– Dette er et fint liv, sa han.
– En skulle ha det slik bestandig.
– Ja. En skulle alltid gjøre det en har lyst til.
– Først og fremst skulle en ha penger. En kan ikke gjøre det en har lyst til uten penger.
– Nei. Det er det som er så idiotisk. Og for å få penger må man gjøre noe man ikke har lyst til, og så er halve vitsen borte.

-Jeg må kle av deg, sa han. -Hvis ikke jeg gjør det nå, må jeg gjøre det siden, og det blir ikke lettere da. Hvis ikke du gir meg lov gjør du meg vondt, for nå har jeg gitt meg hver eneste dag i en hel uke og det gjør mer vondt for hver gang.

Fra Måkeungene:

Han tenkte Lilly er rar. Når hun sier noe, er det akkurat som om hun aldri før har tenkt på det hun sier. Som om hun tenker veldig på det hun sier og aldri har tenkt på det før.

***

- Nå tenker jeg på noe rart, sa hun.
- Gjør du det?
- Ja. Jeg tenker på at hvis det ikke hadde vært lyst da du sa du var glad i meg, hadde jeg måttet gråte. Er ikke det rart?
- Jo.
- Akkurat som det skulle bety mer i mørke enn i lys. Men det gjør det jo ikke, for det er vanskeligst å snakke om slikt i solskinn, synes ikke du også?
- Jo. Han så opp mot skydottene. - Man får liksom så nakne øyne i solskinn, sa han.
- Har jeg nakne øyne?
- Nei, ikke du.