Bokelskere.no

Så studerte vi bildene igjen. Bart. George hadde skjegg også. Seb klødde seg på haka.
-Fattern sier at hvis man barberer seg hver dag, så får man mer skjegg, sa jeg.
-Selv om man ikke har skjegg?
-Akkurat.
Vi tenkte en stund på det. Så måtte vi gå.

-Når vi slutter til sommern, må vi kjøpe en presang til Lue, sa Gunnar.
-Hva da? spurte Ola.
-Det veit jeg vel ikke. Vi må bare kjøpe noe, så blir’n litt glad.
-Vi kan gi’n en Beatles-plate, foreslo Seb.
-E’kke sikkert han har platespiller, sa Gunnar.
-Det er tanken bak som teller, det sier alltid fattern, sa jeg.
-Da behøver vi ikke k-k-kjøpe noenting, da, sa Ola.

– Synger du ikke mer, gutt? spurte han.
– Jeg øver, sa jeg.
– Jeg hører jo ingenting!
– Jeg øver inni meg, forklarte jeg.
– Du må få det ut, gutt! Jensenius banka seg bløtt på brystet.
Og så kasta han seg ut i en kolossal tone, ansiktet hans blei dyprødt, tonen steig og steig, murpussen falt og alle dører blei slått på vidt gap. Men Jensenius sang til det ikke var en dur igjen, og det lukta øl og svette og karbonade i hele oppgangen.
– Du må få det ut, hviska han etterpå. Sann mine ord!

– Griseri! brølte Kers Pink og klasket stilboka i pulten. Tror du jeg er utdannet paleograf! Hva! Dødehavsrullene er lettere å tyde enn dette sølet!
– Hva er paleograf? spurte jeg.
– Nå tøyer du min tålmodighet, Kim, ropte han, nå tøyer du min tålmodighet lenger enn fornuftig er!
Jeg viste ham fingeren min. Han stirret forbløffet på den, holdt den opp i lyset. Hele klassen lente seg over pultene og stirra på fingeren min.
Kers Pink blei smørblid igjen.
– Hvorfor sa du ikke det med én gang, Kim!

– Hva betyr Paperback Writer? spurte Ola.
– Forfatter, sa jeg. En sånn som skriver pocketbøker.
Ola tenkte seg om.
– Kunne i hvert fall skrevet en bok om oss, sa han. En svær b-b-bok!

Men så sovna vi likevel, alle fire, i hvert vårt hjørne, mens rommet blei blått og byen stilna under oss og rusen la seg til ro i bakhue og det vaka gullfisk fra de røde øynene våre.

Den natta lå jeg og tenkte på døden, lysvåken, jeg lå langt bak øynene mine og stirra i et digert mørke, og det gikk opp for meg, uten at jeg egentlig skjønte det, at jeg allerede var begynt å dø, det var en motbydelig tanke, og jeg grein.

Jeg veit egentlig ikke helt hva det var med onkel Hubert, det var bare disse knutene oppi hue hans som ikke ville løsne, og noen ganger var de knytta hardere enn ellers, og denne søndagen var de ualminnelig stramme

(...) og da gikk det opp for meg, én gang for alle, at film og teater, bøker og dikt, bare er juks. Det er bare musikk som ikke narrer, som ikke gir seg ut for annet enn det det er. Musikk. Alt det andre er tomt, løgn.

Père Lachaise var en hel by, en forblåst ruin, hvor villkatter løp mellom gravene, og det var ikke bare smålige steinstøtter, det var hus, statuer, trapper, templer, søyler, jeg blei helt sjuk av å være der, det var den andre sida av Paris, dødsriket, bare en drosjetur vekk fra strømmen av mennesker.