Bokelskere.no

Utenfor var det blitt natt; et blått, kjælent augustmørke favnet landskapet, bredte seg som en myk, stoffløs dyne ut over jorden. Jeg reiste meg fra stolen min og gikk bort til det åpne vinduet. Det slo et bløtt pust av høstnatt inn i værelset, en lukt av alle safter i naturen, en dunst av døende sommer.

Kjenner man i det hele tatt et menneske fordi om man har drukket noen hundre pjoltere sammen?

Farer har aldri fristet meg; jeg har alltid foretrukket å leve som en mus fremfor å dø som en løve.

Jeg har som sagt aldri vært noen særlig modig mann. Jeg er ikke av den typen som bestiger svimlende fjelltopper, eller som lar seg rulle ut for Niagara i en tomtønne, bare for å dø ung. Farer har aldri fristet meg, jeg har alltid foretrukket å leve som en mus fremfor å dø som en løve.

Det er alltid noe irriterende ved mennesker som ved en paradoksal, biologisk tilfeldighet har fått lagt inn ståltråd i kroppen istedenfor nerver.

-Jeg trodde ikke det var andre enn Mørk og Werner som interesserte seg for sånne gamle klassikere, sa jeg smilende. - Det er rart med klassikerne; jo mindre de blir lest, dess mer stiger deres berømmelse; deres store hemmelighet består i at de er fullstendig uleselige. Personlig foretrekker jeg Dickson Carr og Agatha Christie -.

Jeg ergret meg litt over denne uforstyrrelige sinnslikevekten hans; det er alltid noe irriterende ved mennesker som ved en paradoksal, biologisk tilfeldighet har fått lagt inn ståltråd i kroppen istedetfor nerver. Gad vite om han egentlig kjente smerter i tennene når tannlegen boret i dem?

-Det er en synd som er verre enn alle andre, verre enn hor og drap, verre enn svik og uærlighet, til og med verre enn det å skrive moderne skjønnlitteratur. Og det er dumheten. Dumheten er den mest utilgivelige av alle laster, selve kongesynden, en forbrytelse mot den hellige ånd. Kai Bugge, du er dum!

-Mine damer og herrer, sa jeg. (...)
Men - som min store forgjenger Goethe pleide å si - eller kanskje det var Schiller - (jeg kan dessverre ikke holde disse gamle gutta fra hverandre, for jeg har ikke lest noen av dem) - «Des Lebens ungemischte Freude ward keinem Irdischen zuteil». Spørsmålet er kort og godt: Hvor lenge vil dette vare?

I de to første årene av vårt ekteskap hadde Sonja og jeg holdt til i et av de moderne museredene nede i Wergelandsveien. De vet en av disse fortryllende små miniatyrleilighetene hvor kjøkkenet er så lite at man først må gå ut av det og så inn igjen hver gang man har til hensikt å snu seg der inne.