Bokelskere.no

Det er antagelig galt av meg å generalisere, det finnes mennesker som er fullkomne vismenn når de er 20, men jeg foretrekker min fordums galskap fremfor deres visdom.

Hun og jeg snakket mekanisk. Leppene våre beveget seg, men leppene våre løy. Bare øynene våre spurte hverandre ut og gjenkjente hverandre. Men da jeg tok henne i armene, var leppene våre endelig oppriktige.

Hun var ikke vakker, men hun har det jeg verdsatte over alt annet hos kvinner i min ungdom: ild.

Han er uvant med sosial omgang, og når han blir sterkt beveget, uttrykker han seg "som en bok", som folket sier.

Vær så snill Colette, ikke g deg over på den måten. Jeg forlanger ikke at du skal glemme ulykken med stakkars Jean, skatten min, for det vet jeg et umulig, men ikke la minnet forgifte livet både for deg og sønnen din. Tenk litt over det. Hva slags mann gjør du han til hvis du lar oppveksten hans bli preget av frykt? Vi kan ikke leve i våre barns sted, stakkars veslejenta mi, selv om vi gjerne skulle ønske det av og til. Hver og en må leve og lide på egne vegne. Den største tjenesten vi kan gjøre barna våre, er å la dem få være uvitende om våre erfaringer g opplevelser. Stol på meg, stol på den gamle moren din, skatten min.

Jeg spurte om han var syk. Men han er en ekte bonde. For han er sykdom en skam, som han skjuler helt til sin siste stund, helt til dødssvetten.

Det ligger en overmenneskelig kraft i den ekteskapelige kjærligheten

Høstkvelden ligger ildrød over de nypløyde jordene, som er gjennomvåte av regnet. Den flammende solnedgangen inneholder et løfte om kraftig vind i morgen, og ravnene skriker. I det store, iskalde huset trekker det overalt, og luften har den bitre fruktsmaken som er karakteristisk for årstiden.

Det er noe uforstyrrelig ved en samling modne mennesker, man aner organismer som har fordøyd livets tunge, beske og krydrete retter, som har eliminert alle giftstoffene og befinner seg i en tilstand av fullkommen likevekt og misunnelsesverdig moralsk sunnhet for ti-femten år fremover. De er fornøyd med seg selv. De har allerede vært igjennom ungdommens møysommelige og forgjeves arbeid, da man forsøker å tilpasse verden etter sine egne begjær. De har mislykkes, og nå hviler de ut.

Selv om det er umulig å forutsi fremtiden, tror jeg at enkelte svært voldsomme følelser melder seg flere måneder eller år i forveien med en underlig skjelving i hjertet.