Bokelskere.no

Men du vet det, Matilda, man kan ikke late som man leser en bok. Øynene røper en bestandig. Det samme gjør pusten. Et menneske som er fortryllet av en bok, glemmer simpelthen å puste. Huset kan ta fyr, men en leser som befinner seg dypt inne i en bok, ser ikke opp før tapetet brenner. For meg, Matilda, er Store forventninger en slik bok. Den ga meg anledning til å ta fatt på et nytt liv.

Mr. Watts hadde gitt oss ungene en annen verden å flykte til om nettene. Vi kunne dra et annet sted. Det spilte ingen rolle at det var victoriatidens England. Det var ingen sak å reise dit, syntes vi. Det eneste som prøvde å holde oss igjen her, var de hersens bikkjene og hanene.

Hun så ikke det vi ungene hadde begynt å se: en snill mann. Hun så bare en hvit mann. Og det var de hvite som hadde stjålet mannen hennes, faren min. De hvite hadde skylden for det med gruven og blokaden. Det var en hvit mann som hadde gitt navn til øya vår. De hvite hadde gitt meg navnet mitt. Men nå var det også hevet over enhver tvil at den hvite verdenen hadde glemt oss.

Fra stasjonen var det en timinutters spasertur gjennom et strøk med murhus, alle med en liten hage omsluttet av en teglmur. Noen av disse var dekket av stygge ord som mamma ville ha gått løs på med skurekosten. Eller kanskje hun ville ha stirret strengt på ordene til de kveilet seg sammen av skam og falt ned fra murene som flak.

Det hender at folk spør: «Hvorfor Dickens?» Det tar jeg for å være skånsom kritikk. Jeg viser til den ene boka som ga meg en annen verden da jeg trengte det som mest. Den ga meg en venn i Pip. Den lærte meg hvordan man kan smette under huden på et annet menneske, selv når den huden er hvit og tilhører en gutt som lever i Dickens’ England. Hvis ikke det er trolldom, så vet ikke jeg.

Å be var som å kile. Før eller siden ville Gud bli nødt til å kikke ned for å se hvem som kilte han på rumpa.