Bokelskere.no

Jeg kommer igjen. Jeg drar ikke fra deg. Jeg elsker deg over alt på jorda.

Kjærligheten vokste og vokste. "Underlig at den bare kan vokse slik, at den nærmeste ikke kjenner noen grenser, men bare brer seg ut og opp i det uendelige," tenkte jeg.

Jeg tenkte en del på hvorfor det var de små bagatellene som fikk meg ut av fatning, som gjorde at jeg nærmest hadde lyst til å gi opp, mens jeg ellers stort sett klarte å holde hodet godt over vannet når det gjaldt det at han var blitt syk. Jeg kom fram til at det antakelig er slik at man klarer å mobilisere for de store sakene og problemene, mens de små, bagatellene, de er man mer uforberedt på. Eller kanskje det er nettopp bagatellene man klarer å forholde seg til og blir fortvilet over, mens de store spørsmålene, de virkelig vonde, de holder man på lang avstand. De orker man ikke å reagere på.

I all elendigheten er vi i den lykkelige situasjonen at vi VET at vi må vise kjærligheten hver dag, at vi ikke kan utsette det. Hver dag, mange ganger om dagen, det kan aldri bli for mye.

Vi forstod bare begge at livet hadde tatt en annen retning enn det vi tidligere hadde tenkt oss.

Jeg skal passe på deg, sier jeg. Og jeg skal passe på deg, sier han.

Akkurat som at han ikke forstår at han ikke kommer til å bli her lenge nok til å passe på meg når jeg blir gammel. Jeg vet ikke, kanskje er det ironi. Jeg tør ikke spørre.

Så kom jeg til å tenke på en sang både Jan Henry og jeg er veldig glad i, og som jeg hadde sunget med koret. "Høstvisa" av Tove Jansson. "Skynda dej älskade, skynda att älska, dagarna mörknar minut för minut. Tänd våra ljus, det er nära till natten, snart är den blommande sommarn slut."
Den traff meg. Det er nettopp slik det er, vi må skynde oss å elske, for vi vet at vi har begrenset tid. Det er viktig å få vist så mye kjærlighet som mulig, å elske så mye som mulig. Jeg vet ikke om kjærligheten kan "kvantifiseres" på den måten, men det føles som om den blir større nettopp av den grunn. Hvert minutt, hvert sekund, er det viktig å elske Jan Henry.

Man må møte de demente der de er, i deres verden, og gi dem "øyeblikk av godt liv".

Vi må nyte de gode stundene, skape så mange av dem som mulig. Det har vært viktig at vi har klart å ikke bli bitre, bitre fordi nettopp Jan Henry fikk denne sykdommen, bitre fordi vi ikke får anledning til å bli gamle sammen, for alle de problemer sykdommen skaper i hverdagen. Jan Henry sa tidlig: <<Sånn er det, og da får vi bare gjøre det beste ut av det.>> Å bli bitter hjelper ingen, tvert imot gjør det bare livet vanskeligere.

Vi kan ikke jage ette behandlingsmuligheter. Da får vi ikke gjort annet. Da glemmer vi å leve det gode liv, og for oss er det gode liv den beste medisin.