Bokelskere.no

Jo mer jeg tenkte på det, desto mindre skjønte jeg av hva som var riktig og hva som var galt. Jeg følte meg satt tilbake til tiden som avmektig og forvirret tolvåring. Sammen med Shimamoto mistet jeg vurderingsevnen, jeg visste ikke hva jeg burde si, eller hva jeg burde gjøre. Jeg forsøkte å forholde meg avventende, jeg forsøkte å bruke hodet. Det gikk ikke. Hver gang jeg var sammen med henne, fikk jeg en følelse av å si eller gjøre noe som var helt på jordet. Og uansett hva jeg gjorde eller sa, ville hun vende seg mot meg og se på meg med dette avvæpnende smilet som syntes å ta opp i seg alle følelser, og si: "Det gjør ikke noe. Det er helt i orden."

Folk flest forstår seg ikke på slikt, men faktum er at det trengs talent for å mikse perfekte drinker. Ok, alle kan sikkert lære å lage helt greie cocktails, om de anstrenger seg litt. Med litt øvelse og god opplæring, kan du fint lære deg å lage drinker som er fullt ut akseptable og som du ikke behøver å være flau over å servere. Men for å komme videre, er det nødvendig med talent. På samme måte som man trenger talent for å bli pianist eller maler eller for å vinne hundre meter sprint. Jeg har lært meg, etter mye strev, å mikse ganske anstendige cocktails selv, men de blir aldri så gode som de han lager. Selv om jeg bruker nøyaktig de samme ingrediensene, og rister drinkene nøyaktig like lenge og på nøyaktig samme måte som han, smaker aldri mine drinker like godt som hans. Hvorfor vet jeg ikke. Sånn er det bare. (...) Det finnes et visst nivå, og så finnes det de som er i stand til å overskride dette nivået, og de som ikke er i stand til det.

Når jeg ser tilbake på livet mitt, er det bare i noen enkeltstående tilfeller at jeg er blitt tiltrukket av typisk vakre kvinner. (...) Meg har den såkalt "pene" alltid gått hus forbi. Jeg bruker heller aldri å bli opphengt i billedskjønne skuespillerinner eller fotomodeller. (...)
      Det som tiltrekker meg, er ikke en ytre skjønnhet som lar seg kvantifisere eller generalisere, men noen dypere og mer grunnleggende. Akkurat som det finnes folk som innerst inne elsker regnvær eller jordskjelv eller langvarige strømbrudd, blir jeg tiltrukket av et eller annet dypt som flyter stille. Dette "et eller annet" kaller jeg Dragning. Det har ikke noe å gjøre med om man liker noen eller ikke, eller om man passer eller ikke passer sanmen, men handler ganske enkelt om en slags magnetisme.

Jeg kunne ikke skjønne at jeg noen gang skulle komme til å ville såre henne.
      Jeg skjønte det ikke da, at jeg skulle komme til å såre noen så dypt at de er ødelagt for livet. At et menneske kan såre noen, ganske enkelt ved å være til

Jeg begynte å gå på biblioteket, og leste meg metodisk gjennom hyllene deres, bok etter bok. Hadde jeg først tatt fatt på en bok, var jeg ute av stand til å legge den fra meg, da var jeg rett og slett hekta. Jeg leste mens jeg spiste, jeg leste på toget, jeg lå i sengen og leste til daggry, og når anledningen bød seg, smugleste jeg i skoletimene.

Jeg trengte henne, og jeg tror hun trengte meg. Men jeg hadde så altfor liten selvtillit, og var så altfor redd for å bli såret. Jeg møtte henne ikke igjen, før mange år senere.

Du må aldri finne deg en kjedelig dame. Før du vet ordet av det, er du blitt like kjedelig selv. Og finner du deg en dum dame, ender du snart som like dum selv.

Hun var pen på en måte som fikk meg til å tenke på et bittelite dyr som gjemmer seg aller dypest inne i skogen.