Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Nylig befridd frykter han å bli fanget på nytt, han tror at følelser må være for livet og unngår dem derfor panisk. Følelser er som evigheten, et berg i havet, forpliktende for de snille. Det skremmer ham fra sans og samling.
Ibland kanner man ju inte igjen sig sjalv.
Det var helt naturlig: i flere hundre år hadde det vært dårlig med veier mellom grendene og ingen orket å dra så langt for å oppsøke kvinnfolk, til Vallen eller Lövånger på det meste, og det ble mye inngifte og det het seg at det ble mye innavl, som resulterte i en del bygdetullinger og forbløffende mange forfattere.
Han hadde der bekymret betraktet disse levende legender. De som samtalte på sitt flytende, meget distinkte tyske språk, med verbene plassert desperat langt borte på slutten av svært komplekse setninger. Samtaler som kanskje nesten helt sikkert dreide seg om eksistensielle og politiske spørsmål langt over det han selv kunne ha kommentert.
Man håper jo alltid på et under. Håper man ikke, er man vel ikke menneske. Og et slags menneske er man da vel.
I sosialdemokratiet var det en grunnleggende mistillit til forfattere og kunstnere: man kunne aldri stole på dem. Best som man omfavnet dem, fikk man et ballespark. Gjorde vondt! og var vanskelig å glemme.
Man kan ikke bekjenne andres synder. Man må granske sine egne, og ikke bare før lørdagsbønnen.
Man kan skape kunst på mange måter,
Moren er nøye med at han ikke må bli overlegen, derfor roser hun ham sjelden eller aldri. [...]
Bare én gang glipper noen rosende ord ut av henne.
Han spør hva hun egentlig synes om stilene hans, hun svarer bare Jeg har aldri noensinne hatt en elev som skriver bedre enn deg, det er alt, det holder, resten av sitt liv er han overbevist om at han duger, hun trenger ikke rose.
Når andre fant varme og trygghet, fant han bare skyld og rastløshet.