Bokelskere.no

Jeg har alltid hatt litt vanskelig for å snakke og gjøre rede for tankene mine. Jeg foretrekker å skrive. Da kjennes det som om ordene blir så spake, de kommer og spiser av hånden min som småfugler, og jeg kan gjøre nesten hva jeg vil med dem, men når jeg prøver å fange dem i luften, gjemmer de seg bort.

Frykten fantes ikke der borte, jeg var langt hinsides den. For frykten er noe som hører livet til. Lik hyener som lusker rundt åtslene, kan frykten ikke skille seg av med livet. Det er det som gir den næring og underholder den. Men jeg var stilt utenfor livet. Jeg befant meg allerede midt i elven.

Det å være uskyldig blant de skyldige, det var i grunnen det samme som å være skyldig blant de uskyldige.