Bokelskere.no

I Värmland var skogene vidstrakte på den tiden og åkrene små.
Tunene var store, men stuene trange,
vegene var smale, men bakkene bratte,
dørene lave, men dørstokkene høye,
kirkene uanselige, men gudstjenestene lange,
livsdagene få, men bekymringene uten tall.
Men ikke var vi värmländinger noen jammerdøler eller hengehoder av den grunn.

Naturligvis ville han ikke innrømme dette for seg selv. Han var overbevist om at han handlet helt nødtvungent. Det er alltid slik med forelskede mennesker, og det er derfor man må ha overbærenhet med alle deres dumheter.
(Fra bd. 2, Charlotte Löwensköld)