Bokelskere.no

God natt, vennen min
2.klasse, fårepølse og ost
i matboks med katt, og
gå forsiktig, kom rett
hjem

En tåre for hatet
En tåre for kjærligheten
Men jeg gråter ikke

Kan din selvforglemmelse huske meg som deg, kan din selvfornektelse forberede deg som meg, kan min selvutslettelse rope navnet ditt, uten alle de mette lydene

LYDEN: et verre smell, skarpt, elsker deg tvers gjennom deg selv, men ville aldri løfte den hånden, som en fin søm, dumpt, ville aldri merke deg i meg med håndens sekund, aldri sende den flaten i et verre smell, mot kinnet, tråkl

SETT: Slagg spedd ut i krysantemum, videresolgt til mindreårige, avhendet av voksne, lagt i skatoller for glemsel, av og til synlig i morgenkvalmen til lykkelige og redde kvinner

Du sier du vil ta på meg, men kan ikke, bare se, bli sett, og jeg tenker: Finnes det en tanke som vandrer, mellom oss, i oss

Så elsker jeg også deg, når du bryter sammen, knekker, revner, mislykkes midt i ditt eget liv, mister deg selv i ditt eget liv, og jeg synes du ligner meg mer enn noen gang, og jeg tenker at vi en dag vil kunne glemme hverandre, møtes tilfeldig på gaten, gjerne rett ved torget der vi møttes første gang, bare et tilfeldig møte en dag vi begge har hastverk, du bøyer deg ned for å knytte den ene skoen, jeg stopper opp for å se på klokken. Kan du holde denne, sier du og rekker meg posen med gulrøtter, fisk, purre og en tørr paraply, unnskyld, sier jeg mens jeg tar imot posen, prøvende, klokken min har visst stoppet, jeg går ikke med klokke, sier du i et nikk mot en av fiskerne, og jeg synes jeg ser en muskel ute av kontroll, hektisk, rett over kragebeinet ditt

Frisette tanken, hva mener du med det? Som om noe rykkes opp med roten, får et visst tidsrom å leve videre i, frisatt, før det igjen må festes, som en surstoffmaske, strengt, uten åpninger, uten fatale hull, er det sånn du tenker? Som en frisetting av tanken når jeg drømmer, jeg vet ikke, jeg føler meg ikke i stand til å møte en eventuell frisatt tanke, løsrevet, jeg ville ikke kunne gripe den, forholde meg til den, det er mulig jeg heller ikke ville legge merke til den, bare oppfatte en støyende, donende irritasjon, fort forbi, uregistrert. Ingen der til å hviske: dette er din frisatte tanke.

To rykk i kroppen under innsovningen, bråvåknende uten egentlig å ha sovet, døgnvill og urolig etter støtet. Det er ubehagelig, det klør i neglene, som å være redd for at barnet ditt er i fare, kan jeg tenke meg, selv om jeg er uten barn, redselen for at den fargerike tapeten på barnerommet tar fyr, og jeg myser rundt i mørket, løfter en hånd opp mot det klamme kinnet, legger meg ned igjen, støtet rygger ut av kroppen, musklene slapper av igjen og jeg tenker: det var ingenting. Før det skjer igjen, litt senere på natten. Tre rykk i kroppen og jeg bestemmer meg for å sette barn på noen, deg, vet du at jeg valgte deg på grunn av din ytre likhet med din egen mor, de slanke øyenbrynene, den ranke gangen over brosteinene, alle feiltråkkene du retter til kneis bare ved å løfte hånden til håret, dra fingrene gjennom

Du sier du vil ta på meg, men kan ikke, bare se, bli sett, og jeg tenker: Finnes det en tanke som vandrer, mellom oss, i oss, gjennom historien; en klosterpeis med fordampet sekret, en trøstedrikkende Churchill, en gråtende mor i Walsum, torghandleren som trekker på skuldrene i 1582, fluen som fortaper seg i vinduskarmen din. Kan det finnes en tanke på vandring, som kan vikle en sovende floke.