Bokelskere.no

Mens andre professorer sitter alene på sine kontorer og røyker pipe, tar seg en runk og er dystre og innadvendte, er O-fagsprofessoren høyt og lavt, utadvendt, nysgjerrig, , udogmatisk og alltid åpen for en ny tanke.

De fysiske lovene forholder seg i veldig liten grad til dramaturgi. De bygger ikke opp spenning, de skjuler ikke spor på finurlig vis for at tilskueren skal få et kick når han avslører sannheten. De fysiske kreftene er bare signaler og impulser. Små partikler som hele tiden har seg med hverandre.

Et utsagn krever et minimum av respons for at kommunikasjon skal kunne oppstå. Det dreier seg om svært små signaler, men hvis de uteblir, har man ingen kommunikasjon. Bare et utsagn.

Det er forskjell mellom teori og praksis, sier han.
Hvis verden var en teori, hadde alt vært mye enklere.
Men det er den ikke. Og det er det som er så jævlig.

Jeg tror på dette med å vurdere mennesker ut ifra fremtoningen deres. Min erfaring er at det å skue hunden på hårene er langt mer anvendelig og nyttig enn man har lært meg.

Mange snakker for mye.
Jeg innbiller meg at folk snakket mindre før, men det kanskje tull. Idag snakker folk i hvert fall som faen, og jeg klarer ikke å tenke før de blir stille, og knapt nok da, fordi jeg, i min grenseløse irritasjon over alle ordene de nettopp har produsert, er blitt aggressiv.
Jeg tenker uklart når jeg er aggressiv. Jeg tenker klart når ting er stille. Når folk er stille og alt er stille. Da tenker jeg klart.

Konservatismen er for kjedelig til at vi klarer å ta den på alvor. Den er ikke noe for oss. Antakelig passer den best for kristenruss som skal bli høyesterettsadvokater, som sine fedre.

Det finnes fremdeles norske dialekter som opererer med kasus, forteller han. Og tysk har fire kasus, mens finsk, hold deg fast, har fjorten. De bøyer substantiver og nesten alle andre ordklasser i både tid og rom og flere andre dimensjoner. De har ingen hemninger. De bøyer til og med navn. Og dette i et språk som allerede i utgangspunktet høres ut som et tullespråk - som noe som barn har funnet på. Kasusene gjør at man på navnet kan høre om han som går på veien der borte beveger seg fra oss eller mot oss, hvilken seksuell legning han har, omtrent hvor gammel han er og hvor han bruker å feire jul.

Jeg tenker ofte på at det er lagringsmuligheten som er det mest misunnelsesverdige med computerspill, sier han. Det er det som gjør at spillet vinner og livet kommer til kort. Hvor mange ganger har ikke Martin selv stått på Storheia og kikket utover Trondheimsfjorden og tenkt at hvis han bare kunne lagre nå... Det hadde vært så perfekt. Akkurat når man har truffet en søt jente, for eksempel. Du har akkurat møtt henne. Kanskje på Studentersamfundet for en uke eller to siden. Dere har ikke kranglet ennå. Du har vært med henne hjem et par-tre ganger og hun har spist frokost hos deg og dere har vært på kino og kanskje på et teaterstykke som ikke var noe særlig og dere var enige om det. Det har vært snakk om at du skal treffe foreldrene hennes og hun dine, men det haster liksom ikke. Dere småkysser hele tiden og livet kjennes lett og godt. Da trykker man på save game. Man lagrer hele skiten. Gir det et navn og legger det i en mappe som du vet du kan finne igjen. For du vet at før eller senere kommer problemene.

Hvem har bygd Norge?
Noen vil kanskje svare at det er Gud. Jeg tror ikke på det. Hvem tror på Gud nå for tiden? Det kan ikke være mange. Jeg innser naturligvis at det fins ting jeg ikke forstår, fenomener som går oss hus forbi, saker vi aldri vil få en forklaring på. Men Gud? Det er en forenkling.