Bokelskere.no

Menn og kvinner hadde ikke noe særlig privatliv; de var i samme mengden. Og i dette barbariske kaos var du fortapt. Du ble knust av disse omgivelser: du hadde trodd du kunne holde deg utenfor, naiv som du var. Før i tiden hadde du på en måte plasert deg selv utenfor tiden; du hadde vært dette miniatyrlandskapet, det husker du vel, denne mosaikk-medaljongen i blekblått og rosa som forestilte Akropolis. Eneste lysflekk midt i en sort marmorplate. Du var prinsipielt det åpne vindu, eller enda bedre, bulken i overflaten, livsens blemme, boblen. Du var kanskje et sentrum, eller en sirkellinje, i alle tilfelle en uforanderlig geometrisk figur som aldri kunne bli ett med noe annet. Og likevel ble nødt til å gi efter en dag. Opprinnelig hadde det ikke vært mer enn en anelse, et korn av ensomhet, en smerte; så var det blitt større; og da du endelig forstod, var det for sent. Du satt fast i fellen. Kynismen, synden, svakhetens fristelse hadde ikke lenger noe å vinne over, siden du bare var et offer. Du var allerede et elastisk og flimrende lysskimmer, du kunne ikke lenger fremby deg engang. Slik ble jeg født inn i livet.