Bokelskere.no

Jeg husker at jeg var yngre, at jeg hele tiden levde med en visshet om at jeg kunne forandre livet mitt, hvilket jeg også gjorde. Ni år skrumper inn og blir borte, de sytten årene jeg levde her fortettes, alt finnes her i denne gamle kjøleskapdøren, i den brukne riven. Jeg forlot det og jeg har aldri tillat meg selv å angre. Men akkurat nå skulle jeg plutselig ønske, uten fornuft eller rasjonalitet, at jeg kunne få en eneste ettermiddag tilbake, et øyeblikk, et lite pust av den gamle tilhørigheten. Jeg skulle ønske at jeg hadde satt større pris på det som var, at jeg hadde stoppet opp og sett at jeg en dag skulle stå her og lengte tilbake, lengte, selv om jeg vet at jeg strekker meg mot noe som ikke finnes lenger, noe som kanskje aldri fantes, det kan jeg ikke vite, her jeg befinner meg nå, så fjernt fra det som var. Jeg kan ikke vite om det er en løgn jeg griper etter. Men jeg håper det var virkelig, at jeg faktisk hadde det livet jeg plutselig, i et blaff, synes virker så forlokkende.

Han kjenner trærne, han frykter ikke de dype granskogene, føler seg ikke bortkommen i de glisne furumoene. Han kan stryke et tre over barken og si hvordan det ser ut inni, han kan sikte seg oppover stammen, og vite hvilke sorger som har blåst forbi, år etter år, og vridd grenene ut av ledd.
Om hundre år er allting glemt, sa mamma.
Alle disse løgnene vi lever med. Om hundre år husker kanskje et tre alt det du vil de skal glemme.