Bokelskere.no

Ja, mennesket er kommet fra jord og grumset vann, sa Hillevi. Så hva forlanger man av det.

Hun hadde en tillit til verden som ikke forlot henne, skjønt den ikke burde nå ut over Öfre Slottsgatan i Uppsala.

Forakt var noe hun ikke ville vedkjenne seg. Hun var jo velvillig. Hun var den som forsto og som alltid var rede til å hjelpe.
Men hva var egentlig all denne velviljen? Den kom fra en som alltid visste best. Det var maktvilje i den. Og var ikke det forakt?

Admiralen sa at han var etterkommer av norske vikinger, og han kalte huset for Thors hall. Det kunne ikke bli annet enn Torshåle det.

Han satte i gang med et forhør. Nåde den som svarte feil eller ble så redd at han ikke kunne svare i det hele tatt. For dette var Bibelen hjemme i Lubben. Det var Første Mosebok med Eriksson selv som Gud, Adam og Noa. Og Job for den saks skyld. Men det kom senere.

Dagen ville snart snu og blåne. Det fantes mye mørke under granene og det ville ubønnhørlig komme frem. Han følte seg som en kattunge på vei inn i sekken.

”Frökna sitt i tånkan, sa han lågt och hon trodde först det var ett namn på den lilla släden. Men tånkan var tankarna. (...) Det var ett underlig språk Halvorsen talade. Det hadde dubbelvokaler som han sa ut så precist som om de skulle skrivas likadant.”