Bokelskere.no

Hvorfor? Fordi dikteren, den sanne dikter, behersker linedansen. Å dikte er å bevege seg fremover ord for ord på skjønnhetens line, på strengen i et dikt, tråden i et verk, tråden i en fortelling som nedtegnes på silke. Å dikte er å ta skritt for skritt, side etter side, langs bokens vei. Det vanskeligste er ikke å komme seg opp fra bakken og holde balansen på språkets line, med pennen som balansestang. Heller ikke det å fortsette rett frem, med flyktige svimmelhetsanfall ved et plutselig komma, eller foran et punktum som står der som et hinder. Nei, det aller viktigste for en dikter, er det er å holde seg uopphørlig oppe på den spente line skrivekunsten er, leve hver stund av sitt liv på høyde med drømmen, aldri et øyeblikk stige ned fra fantasiens stramme rep. Sannelig, det aller viktigste er å danse på ordets line.

Og det å skrive, danse, komponere, male - det er det samme som å elske.

Fargen er ikke utenfor oss. Den er i oss. Det er bare lyset som er utenfor. Hva ser du?

Hva er poesi? spurte presten.

• Det er det uutsigelig gåtefulle, svarte Yuko.

En morgen kan det være lyden av vannkrukken som sprekker som får en dråpe poesi til å funkle, som vekker sjelen og gir den av sin skjønnhet. Da er det tid for å utsi det usigelige. Det er stunden for å reise av sted uten å røre seg. Det er tiden for å bli dikter.

Ikke forskjønne noe. Ikke snakke. Se og skrive. Med få ord. Sytten stavelser. En haiku.

Det skjer en morgen, man våkner. Det er tid for å trekke seg tilbake fra verden, for bedre å forundres over det som er.

En morgen tar man seg tid til å se seg selv leve.

Snøen har fem særlige trekk.
Den er hvit.
Den stilner naturen og hegner om den.
Den forandrer seg stadig.
Den er glatt.
Den blir til vann.