Bokelskere.no

Julien var alene i et praktfullt bibliotek; det ble en lykkelig stund. For ikke å bli overrasket av noen som kunne se hvor beveget han var, gikk han og satte seg i en mørk krok, derfra kontemplerte han betatt de skinnende bokryggene: Jeg kan lese alt dette, sa han til seg selv. Hvordan skal jeg kunne mistrives her?

Uten å tenke på det så han skumringens siste lysstriper bli borte, den ene etter den andre. Midt i dette veldige mørke forvillet hans sjel seg i kontemplasjonen av det han forstilte seg å skulle oppleve en dag, når han kom til Paris.

En pariser vil mislike den åpenbare selvtilfredsheten og suffisansen som er ispedd noe ubestemmelig og bornert fantasiløst.

Fasaden var hvitmalt, og vinduene hadde fått vakre, grønne skodder. Et øyeblikk ble han trøstet av tanken på all denne prakt. Faktum er at slottet var synlig på halvannen mils avstand, til stor forkleinelse for alle de andre landstedene og såkalte slottene i nabolaget, som hadde fått beholde den beskjedne gråfargen som tiden hadde gitt dem.

Julien tenkte på Madame Renal. Hans mistenksomme natur gjorde han uimottagelig for andre minner enn dem som ble vakt av kontraster, men da ble han til gjengjeld så rørt at han nesten måtte gråte.

Man kan se at Julien ikke hadde noen livserfaring, han hadde ikke engang lest romaner.

Mitt liv er hykleri fra ende til annen, bare fordi jeg ikke har tusen francs i rente til å kjøpe brød.

Mathildes skarpe, klare og pittoreske måte å betrakte verden på hadde ødelagt språket hennes.

For Julien var det å lykkes først og fremst å komme seg bort fra Verrières; han avskydde sin fedrene jord. Alt han der kunne se, lammet hans fantasi.

Hennes ekstreme uvitenhet kom henne likevel til unnsetning; forbløffelsen mildnet smerten.