Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Det har seg slik at jeg går igjennom en periode som er dypt ulykkelig og full av savn akkurat nå. Hele mitt liv har jeg hørt folk snakke om å bli rammet av brå, intens smerte, om å oppleve sjelen og kroppens fallitt, men jeg har aldri forstått hva de mente. Å miste. Å savne. Jeg trodde at når mennesker ble hjemsøkt av mørket på denne måten, varte det bare noen få minutter eller timer, og at innimellom slagene var disse triste menneskene, i likhet med alle oss andre, opptatt av gledens nyttige monotoni. Men gleden er ikke det jeg trodde. Gleden er den lykkebringende glassplaten man har i hodet. Det krever all ens dyktighet bare å holde fast på den, og så snart den blir knust, må man over i et annet slags liv.
They will get older, of course. One of them will die first—the world will allow this to happen—and the other will live on for a time.
IT WAS SUMMER, THE MIDDLE OF JULY, the middle of the twentieth century, and in the city of Toronto one hundred people were boarding an airplane.