Bokelskere.no

Både Aristoteles og Leibniz [...] tenker seg tiden som en orden for ting som skjer etter hverandre, slik rommet er en orden for ting som skjer samtidig.

Alt har sin tid. Noen oppgaver kan bare gjennomføres ved at man lar løsningen komme av seg selv, når tiden er inne.

Platon tenker seg tiden som identisk med eller som en vesentlig egenskap ved himmellegemenes bevegelser, fordi disse bevegelsene gir opphav til alt annet bevegelig når de forplanter seg nedover i naturen fra himmelen. Stjernenes og solens jevne løp frembringer dag og natt, måneder og år. Solen skaper dagen og året, og månen avgrenser månedene.

Hos den kristne Augustin var [...] tidens allmakt begrenset av Guds evighet. Gud kan og vil trekke oss ut av det timelige når øyeblikket er inne. Livet i tiden er ikke nødvendigvis et liv fjernt fra Gud. For Gud selv har skapt tiden og det timelige som en straff og en oppdragelsesanstalt. Han har endog avlagt tiden et besøk for å gi fangene der et håp om frigivelse.

De kristne forholdt seg på en ny måte til tiden, fordi Frelseren på et bestemt tidspunkt faktisk hadde vært på jorden og delt historien i to. I tidens fylde hadde historien fått en ny mening. De troende levde på et venteværelse mellom oppstandelsen som hadde funnet sted, og dommedag som skulle komme. Til å begynne med var venteværelset trangt, blodig og sparsomt innredet. Men da dommedag lot vente på seg, ble værelset utvidet og innredet for et lengere opphold.