Bokelskere.no

De to kameratenes død hadde bare gitt ham et forbigående sjokk. Han følte seg altfor ensom og forlatt til å tenke på at også han kunne hentes ut av den overfylte cellen. Andres selskap kunne gi både ensomhet og trygghet.

En kunstner maler ikke bildet i løpet av noen få timer, men i løpet av alle de årene han samler erfaringer før han tar penslene i hånden. Og slik var det også med nederlaget.

De fleste av de andre fangene betraktet ham som en merkverdighet, en vits, en advokat var ikke en person som man delte tilværelsen med, en advokat var en stor dukke som ble hentet frem ved særlige anledninger, og i dette tilfellet hadde han mistet den sorte kappen sin.

Den gamle tjenestepiken, som foreldrene hadde arvet og som de med ærefrykt og respekt tiltalte som Madame Warnier, holdt på å stelle håret sitt – eller hun holdt på å ta av seg håret sitt; store lokker av blast, brunt hår ble løsnet som tangvaser og lagt på toalettbordet.

"Dere gode mennesker skremmer meg," sa han, "dere kvitter dere med hatet slik andre kvitter seg med begjær."