Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Jeg ser Ivar i tusen doble eksponeringer. Jeg ser kroppen hans i den hvite frakken og de slitte blå buksene, han beveger seg, han er en blomst som springer ut. Han snur seg mot meg og setter seg på kne for å spørre meg om jeg vil være med ham i platebutikken. Han sitter, står, går rundt i leiligheten sin, en brødskive i hånden, snakker til meg med mat i munnen. Vi suser nedover på hver vår sykkel, regnet, det brune håret hans rett bakover. Om kvelden, på magen på madrassen foran tven og en gammel Bergmanfilm, han måtte ha ligget og sett på meg lenge uten at jeg hadde merket det. Han kommer mot meg på lesesalen og vugger vulgært med hoftene, hånden på skrå, rett opp med pekefingeren, vi ler. Tennene hans, leppene, vannet som drypper fra haken hans i dusjen. Han løfter av meg brillene, skyver håret mitt bort fra tinningen, hendene hans langt inne i håret. Blikket hans når han ser på meg nedenfra mens han kysser brystene mine, barnet mitt, bitteliten ting. Når han er inne i meg, like før han kommer, det er som ansiktet hans er for trangt så det vrenger seg, det ser ut som gråt, hemningsløs fortvilelse.
Han hadde på seg en slåbrokk, var naken under, jeg så det mørke kjønnshåret, men jeg kunne ikke finne noen pikk. Er du ikke bra, sa han. Jo, sa jeg. Har du tatt noe, sa han. Nei, sa jeg og måtte smile, han også nå, stemmen hans fløt avgårde, den var så mørk at det var som den kom inn i meg nedenfra. Jeg kjente den lange, tunge kjolen rundt lårene, jeg kjente alt som skavet mot huden min, jeg ville at det skulle fortsette å prikke. Johanne, sa han, kan du ikke åpne øynene og se på meg. Han har groteskt store øyne, som en av hundene i eventyret. Hendene hans og leppene har est ut. Jeg åpner øynene. Han var som vanlig, bare enda penere. Snille, glade, triste øyne. De skulle ikke spille, en av guttene i bandet hadde en søster som var blitt syk så han var hos henne, og Ivar var der, hos meg. Han ville at vi skulle danse, han hadde på seg tynne bukser, skjorten, alle klærne hans var så tynne, og vi gikk et sted i en krok, han strøk meg over ryggen og jeg holdt hendene på forskjellige steder på kroppen hans, han var som vann, som lys på vann med steiner under, blinket, skarpt og bratt. Jeg har aldri ligget med noen før, sa jeg.
Jeg ligger på hemsen med bibelen, jeg har den alltid i sengen ved siden av puten så den kan beskytte meg om natten, når det er mørkt. Jeg ber om at Gud vil tale til meg. Jeg trenger ikke trøst Far, jeg trenger ikke håp. Bare gi meg ro, Far. Ro til å vente, utholdenhet. Jeg slår opp i skriften med lukkede øyne, så åpner jeg dem og leser, salme 77: Jeg roper høyt til Gud, jeg roper til Gud, og han hører meg. I trengselstider søker jeg til Herren. Om natten strekker jeg ut min hånd, og den blir ikke trett.