Bokelskere.no

" Ens innstilling overfor fremmede er avhengig av så mangt. Jeg hadde leiren til lovart for meg , og lukten fra suppegrytene kom drivende mot meg. Disse menneskene kunne være mordere, sadister, voldsmenn, frastøtende og apelignende for alt jeg visste , men jeg grep meg i å tenke:
"For noen sjarmerende og fortryllende mennesker! Gid jeg kjente dem." Og det bare på grunn av den liflige lukten av suppe. "

På en eller annen måte har jakt noe med mandighet å gjøre, jeg vet bare ikke hvordan. Jeg vet at det finnes mange gode og dyktige jegere som kan sine saker ; men alt for mange er altfor velnærte herrer , stivet opp med whisky og bevæpnet med storviltrifler. De skyter på alt som rører seg eller ser ut som det kan røre seg, og deres evne til å drepe hverandre skulle være en sikkerhetsventil mot overbefolkning. Hvis ofrene bare var å finne blant jegere, ville det ikke være noe problem; men de meier ned kuer, griser, bønder, hunder og veiskilt så det er livsfarlig å ferdes i bil om høsten. En farmer i Andirondacks malte ordet " Ku" med svarte bokstaver på begge sider på sin hvite Dagros, men jegerne skjøt den like fullt. Mens jeg kjørte gjennom Wisconsin , skjøt en jeger føreren sin mellom skulderbladene.
Politimesteren som forhørte ham, spurte " Trodde De han var et rådyr?"
" Ja , sir. "
" Men De var vel ikke sikker på at han var et rådyr ? "
" Nei, jeg var ikke helt sikker, sir. "

Hvis en engelskmann eller en franskmann eller en italiener kom til å reise samme rute som jeg, se hva jeg så, høre hva jeg hørte, ville deres inntrykk og avleirede bilder ikke bare være forskjellige fra mine, men også innbyrdes forskjellige. Om andre amerikanere som leser denne beretningen, skulle ha følelsen av at den er sann, så er det bare fordi vi ligner hverandre som amerikanere.

Været slo raskt om til kulde, og trærne slo ut i farger, rødt og gult som ikke var til å tro. Det er ikke bare farger, det er glød, som om løvet har samlet opp høstens solskinn og langsomt gir slipp på det igjen. Det er noe av ildens vesen i disse farger.

«Min hjemkomst brakte bare forvirring og uro. Selv om mine gamle venner ikke kunne si det, ønsket de meg vekk igjen, så jeg kunne innta min plass i minnenes mønster – og jeg lengtet bort av samme grunn.»

Det ligger i kalkunens natur å stimle sammen om kvelden. Å kjenne dem er ikke å beundre dem, for de er forfengelige og hysteriske. De klumper seg sammen, så de blir et lett bytte, og på den minste vink får de panikk. De får alle de sykdommer som annet fjækre har, pluss noen som de selv har oppfunnet. Kalkuner må tilhøre de manio-depresive typer, for det ene øyeblikket buldrer de med blussende hakelapper, slår hjul med halene og feier med vingene i elskovssyk praleri, og i det neste stimler de sammen, feige og vettskremte.

I våre dager er dessuten et skjegg det eneste en kvinne ikke kan prestere bedre enn en mann, og om hun kunne, da ville hun bare høste bifall for det i et sirkus.

Jeg hadde min Sturm-und-Drang-tid i San Fransisco, klatret i åsene i omegnen, sov i parkene, jobbet i dokkene, marsjerte og huiet i demonstrasjonstog. På en måte synes jeg at jeg eide byen like meget som den eide meg.