Bokelskere.no

Å åpne en tjukk bok og synke ned i den! Jungel på den ene siden, en stri elv på den andre. Ingen kan nå en på den smale klippeavsatsen mellom Punktum og Stor bokstav. Som en gråsugge, et skrukketroll, en bokorm, kan han stikke seg inn mellom papiret og ordet, ligge stille, iblant kikke frem. Han kan kile ordene på ryggen så de ler, og bare han kan høre det. Han kan gå omkring i ordenes skog der lyset spiller så vakkert, og bak hver sving i teksten se noe nytt: ord som buehvelv, som trekroner, som legemer og flammer. Ukjente dyr, med lyder han aldri før har kjent til. Der er det hemmelige byer, steder, underlige farkoster og mennesker som snakker sammen på mange forskjellige måter. Der er det voksne mennesker og mennesker som alt er døde, og alle lærer de ham slikt han kanskje ennå ikke burde vite. Det er mye der han ikke forstår, og det gleder ham mest av alt, fordi det da finnes en verden foran ham som han må nå.

Onkel Sleipner og tante Victoria har gått seg vill i krangleskogen. Det er trangt mellom trærne...

For det er jo ikke sånn at vi har et egentlig jeg, tenkte han videre, vi har mange, noen er sterke, andre svake, det er et eneste sydende kaos av viljer og uviljer inni oss.

Og vi falt. Ikke engang en månestråle å gripe tak i, for de hadde skutt av festene, ikke en stjerne å lande på kunne vi finne, for de var sluknet i krigens raketter...

Den prest som ti måneder senere skulle tre i aksjon, sa: "Jeg kan ikke døpe et barn til Splendid", men foreldrene svarte:
Splendid eller Ingenting, og stilt overfor disse alternativene valgte presten altså å føye seg...

Han snubler nedover trinnene og løper ut på jordet, bort fra tømmerveien gjennom skogen, og mens han løper, forvandles juni til juli. det blir august og september, regnværet setter inn, åkrene blir leirete, og kornet bare ligger der. Vassjuk jord, dype hjulspor, i fjøset rauter de jurstinne kyrne. Aron synker ned på en stein. Ingen har kommet og dratt opp ugresset. Ingen har krøpet ned i sengen til ham. Solveig er ennå for opptatt av sin død, det må være mye å styre med.

Hvorfor er jeg så besatt av Begynnelsenes Mysterium? Av å kartlegge de tilsynelatende likegyldige øyeblikk som maler nede i det forgangne, som liksom kattedyr plutselig kaster seg fram og krafser merker i denne dag, hvorfor?

Å åpne en tjukk bok og synke ned i den! Jungel på den ene siden, en stri elv på den andre. Ingen kan nå en på den smale klippeavsatsen mellom Punktum og Stor bokstav.

Det er de svake jeg vil oppreise, det svake inne i oss. Har jeg hatt noen ideologi, så er det å gi stemme til de svaje. Tror du det blir krig, gutt? - Jeg drømmer om det om natten. Jeg drømmer at mamma lever og at pappa er her og at flyene kommer. - Det er dere unge som får lide. I krig er barna like skjørt festet til livet som epleblomstene der ute i haven. - Er du redd for å dø? - Du er da en underlig fyr, hvorfor spør du om det? - Fordi jeg tror jeg får lov til å spørre. - Hvis jeg fikk dø ved et åpent vindu, en dag som denne. Fugler i haven, boblende vann og noen jeg kunne stole på ved siden av meg.

Kjære Aron. Hvor henter man mot fra? spør du. Mot til å leve videre? Jeg kan bare svare på hva som gir meg mot: dine brev. I to år har de holdt meg oppe nå. Lyver jeg - jeg er så redd for løgner, siden jeg nå engang har besluttet meg for å være fullstendig åpen mot deg - lyver jeg da, ettersom jeg likevel hadde levd alt før vi begynte å skrive til hverandre? Nei. Jeg levde ikke da. Du har vekket meg opp fra de døde. Jeg ser deg i soloppgangen over fjellene. I duggen på gresset mellom sauelortene, i knasingen fra den frosne mosen hører jeg deg. Og i bøkene jeg leser. Vet du, at på biblioteket har jeg fått tak i noen bøker av en nordmann som heter Knut Hamsun. Pan, Victoria, Sult, Markens Grøde. På kartet har jeg sett at du ikke bor så langt borte fra Norge. For noen bøker! Det finnes noe i dem som er velkjent for ryggmargen, selv om løvet faller annerledes, og farveskiftningene vår og høst ikke er som hos oss.