Bokelskere.no

De levende må ta seg av hverandre, tenkte han. Det verste er å dø uten å ha levd.

Det var en sånn dag, konstaterte hun. En av de dagene som ikke tålte å åpnes ordentlig - eller da man selv ikke tålte å bli åpnet. Som man kom seg enklest gjennom med sanser og bevissthet som små sprekker ut mot virkeligheten.
En sånn dag. Kanskje rett og slett en sånn årstid?

Mørket inne blant trærne og buskene føltes nesten som en omfavnelse, syntes ham, og stillheten var påtakelig. Parken lytter, tenkte han mens han beveget seg sakte fremover ...lenger inn i mørkets hjerte, det var et bilde som forekom ham usedvanlig treffende. Naturen åpnet sine sanser om natten, påsto Mahler. Om dagen sover den og lar seg beskue, men i mørket er den et levende subjekt, det er bare å gå ut og kjenne etter.

Sorg og lidelse, tenkte han. Vi kommer ikke unna det. Det eneste vi kan gjøre, er å ta imot med åpne armer og forvandle det. Svøpe det inn, som sagt, i kunst eller ritualer eller eventuelle andre former som måtte være tilgjengelige for oss ... bare ikke la det bli liggende som støvdotter i hjørnene.

Jo flere mennesker som bor i en by, desto mer plass er det til å være ensom.

– Visse mønster, sa hun. – De sier at det finnes visse mønster som vi ikke oppdager ... ikke før etterpå. Da er de så tydlige som bare det. Det minner faktisk om en politietterforksning. Alt blir tydligere når man kan gå baklengs.

Van Veeteren ringte Ulrike Fremdli på jobben, fikk greie på at hun sluttet ved lunsjtider, og foreslo en biltur ut til sjøen. De hadde ikke sett den på en stund. Hun aksepterte på stående fot; han hørte på stemmen hennes at hun var både overrasket og glad, og han minnet seg selv på at han elsket henne.

Deretter minnet han henne også på det.

De levende må ta seg av hverandre, tenkte han. Det verste er å dø uten å ha levd.