Bokelskere.no

Øynene dine trekker meg under og skyller meg opp på strender jeg ikke visste fantes. Jeg våkner med salte stier på kinnene, og før noe som helst har begynt, stryker jeg fingrene over pannen, dagslyset inn i søvnen.

Frosten arbeider i steinene, er pulsen i vannet. Elva bytter løp, går inn i slettenes porer. Når halsen smalner, bryter elva ny vei.

Nye tråder veves over de gamle. Jordens årringer er skrift i leire.

Du sier det kjennes som om du blir borte. Ansiktet ditt sover mens du snakker.

Jeg holder meg oppreist, vakler og ettersporer. Jeg lengter først og fremst etter håndskriften din. Så er det hendene mot mine hender. Stemmen din har jeg glemt, den forsvant lenge før dette. Du driver bort, fester deg i vinden.

Når kvelden legger seg mot vindusrutene, blir huset en mørk terning som hviler i suset fra skogen og elvene. Det står der bare, uten noen gang å kantre. Opplyst: vi snakker, spiser, leser. Mørklagt: vi sovner, drømmer, legger kropper inntil hverandre. Det er de samme rommene.

Jeg slipper en tablett i et vannglass. Håret har lagt seg i ei slapp vifte rundt ansiktet. De trøtte øynene klatrer på speilet, oppløses.