Bokelskere.no

Løitnantene Prackle og Tonder var unge spirrevipper,
studenter, løitnanter, inneksersert i dagens politikk ;

de trodde at det store nye system var oppfunnet av et
så overveldende geni at de ikke et øieblikk bekymret seg
med å undersøke dets resultater.

Lanser så på ham og smilte litt trist. "Vi har tatt på oss litt av en opgave, må man si."
"Ja," sa borgermesteren, "den eneste uløselige oppgave i verden, det eneste som ikke lar sig gjennomføre."
"Og det er?"
"Å knekke menneskeånden for godt."
Ordens hode sank litt ned mot bordet, og han sa uten å se op: "Det har begynt å sne. Det ventet ikke til natten. Jeg liker den gode, kjølige lukten av sne."

Og over byen ruget et mørke som var svartere enn skyen, og over byen ruget en mutt stillhet og et innett (?), voksende hat.

... han prøvde å la være å tenke på det som han visste - at krig er forræderi og hat, uduelige generalers rot, pinsler og drap og sykdom og slit, inntil det omsider er overstått og intet er blitt annerledes, unntatt at misnøyen er ny og hatet er nytt.