Bokelskere.no

Plutselig fikk Starling et glimt av en erindring – for lenge, lenge siden hadde dr. Lecter spurt senator Martin om hun hadde gitt sin datter brystmelk. En juvel av en bevegelse i Starlings unaturlige ro: Et øyeblikk havnet mange vinduer i hennes sinn på linje, slik at hun kunne se langt av sted gjennom sine egne erfaringer.

«Hannibal Lecter,» sa hun, «ga din mor deg bryst da du var liten?»

«Ja.»

«Følte du noen gang at du måtte gi det fra deg til Mischa? Følte du at du måtte oppgi det til fordel for henne?»

Det ble stille et øyeblikk.

«Det kan jeg ikke huske, Clarice. Hvis jeg måtte gi det fra meg, ville jeg gjort det med glede.»

Clarice Starling førte hånden ned i utringningen på kjolen og løftet frem det ene brystet sitt. Vorten stivnet raskt da den ble frigjort. «Du behøver ikke gi fra deg dette,» sa hun.Hun holdt blikket hans med sitt, stakk fingeren i munnen og førte varm Château d’Yquem i en tykk, søt dråpe ned på brystvorten. Den ble hengende som et gyllent smykke, og skalv i takt med pusten hennes. Han kom raskt bort til henne, la seg på kne og bøyde det glattkjemmede sorte hodet sitt over hennes korall- og kremfargede bryst.

Før søndagen var omme, ville det hele være over, og bevismaterialet ville være brent, eller på vei gjennom innvollene til 16 griser. Mason tenkte at han kunne gi ålen en eller annen godbit fra dr. Lecter, kanskje nesen hans. Og i årene som kom, kunne Mason betrakte det blodtørstige vesenet i akvariet som svømte i sine evinnelige åttetall, og vite at evighetssymbolet sto for at Lecter var død for alltid, borte for godt. Samtidig visste Mason at det er farlig å få det nøyaktig slik man vil. Hva skulle han gjøre etter at han hadde drept dr. Lecter? Han kunne ødelegge noen fosterhjem, og plage noen barn. Han kunne drikke Dry Martini laget av tårer. Men hvor skulle den virkelige moroa komme fra?

Dr. Lecter klamrer seg til kantene på pianokrakken. Han puster dypt, legger hendene på klaviaturet og tvinger frem en strofe, og deretter to til, men så blir det stille. Vi hører ham utstøte et skjærende, tiltagende skrik som forstummer like brått som musikken. Han blir sittende en lang stund med hodet foroverbøyd over klaviaturet. Så reiser han seg uten en lyd og går ut av rommet. Det er umulig å si hvor i huset han tar veien. Vinden fra Chesapeake friskner på og blåser ut stearinlysene, synger i strengene på cembaloen i mørket – en tilfeldig akkord, så et tynt skrik fra en fjern fortid.

For ham var luften malt med dufter som var like distinkte og levende som farger, og han kunne legge dem i lag og stryke dem utover som om han malte vått i vått. Her var det ikke noe av fengselet å spore. Her var luften som musikk. Her var bleke tårer av aromatisk harpiks som ventet på å bli foredlet, gul bergamott, sandeltre, kanel og mimosa i vakkert samspill over lange undertoner av ekte ambra, desmer, kastor fra bever og moskusessens.

Guds valg når det gjelder å påføre folk lidelse er ikke forståelige for oss, med mindre han blir krenket av uskyld. Han trenger åpenbart litt hjelp til å styre det blinde raseriet han pisker jorden med.

«Du kan ikke lenger fortsette å bo sammen med mamma og Shirley og Pusekatt lenger, Franklin. Du må flytte.»

«Hvem sier det?»

«Myndighetene, gutten min. Mamma har mistet jobben sin, og godkjenningen som fostermor. Politiet fant en marihuanasigarett i huset deres. Du får ikke se mamma mer etter denne uken. Du får ikke se Shirley, og heller ikke Pusekatt etter denne uken.»

«Nei,» sa Franklin.

«Eller kanskje de rett og slett ikke vil ha deg lenger, Franklin. Er det noe i veien med deg? Har du noe ekkelt sår på deg, eller annet stygt? Tror du at huden din er for mørk til at de kan være glad i deg?»

Franklin trakk opp skjorten og så på den lille brune magen sin. Han ristet på hodet og begynte å gråte.

Fottrinn gir gjenklang i hukommelsen

Bortover korridoren vi aldri gikk

Mot døren vi aldri åpnet

Inn til rosehagen.

Du er en kriger, Clarice. Fienden er død, og barnet i trygghet. Du er en kriger. De mest stabile elementene finner man nær midten av det periodiske systemet, Clarice, omtrent mellom jern og sølv. Mellom jern og sølv. Jeg tror det er passende for deg.

Hannibal Lecter