Bokelskere.no

Jeg lå våken lenge, disse kveldene, kunne ikke sove for lykke. Tankene mine dro utover, framover. Til millionene som har et barn i seg, til dem som skulle føde, kanskje i denne selvsamme timen, til alle dem som sto midt i barneflokken sin. Jeg ville sprenges av fryd - jeg var blitt en av dem, jeg var utvalgt - jeg også kunne gi kraft til det veldige, som er jordens liv - jeg var med. Jeg tenkte på markene som grønnes under menneskehender, på hjemmene som reises av dem - på blomster, frukter og dyr, som vernes av dem. Flyene, automobilene, maskinene som skapes av dem, ble kjære for meg, som de var det for Just. Alt vakkert kom til meg, sett og lest, malerier og dikt, gavene jeg hadde fått og som skulle bli barnas.

Og jeg lå og tenkte på kvinnenes innsats - som et spinn av usynlige, men å så sterke tråder syntes jeg den var. Uten den ingen verden. Husstellet, barnestellet, barmhjertighetsarbeidet - alle tusenene i hjemmene, på sykehusene, i fabrikkene, på kontorene, de var nær meg, de hadde håp og lengsler som mine, vi var en søskenkjede, og vi bar jorden på skuldrene våre og eide stjernene over oss.

I denne tiden mintes jeg så ofte alle fars eventyr, de første han fortalte oss om Askeladden, om troll og hulder, - men mest de siste, da han begynte å forklare oss naturen, om arbeidet sitt - eventyr det også, men hans egne. Plantenes opplevelser og trærnes, basillenes dulgte liv, menneskekroppens bortgjemte verden, - molekyler, atomer, elektroner. En gang sa han: Selv har vi skjønne stjernebilder inne i oss, barn, fine og lovbundne, like vakre og beundringsverdige som dem vi ser på natthimmelen.