Bokelskere.no

At det er mulig å håpe på det evige ulmende i oss som skriker og banker og hvisker og ber; det inderlige ønsket om å bli elsket. Være elsk-verdig. Være den ene viktige for noen. Den som gjør noen glad. En å være nær, hviske sammen med, le litt inn i halsgropen til, omfavne . Elske.

Den store mannen jeg er sammen med, fyller hele døråpningen. Slitte jeans, blå t -skjorte, skjeggstubber, viltert hår og en god stemme slår ut all verdens parfymeduft og silkedresser. Et smil, et glimt og gode, sterke armer. Ekte vare.

Så står han der. Han bare står og står. Ingen av oss sier noe. Men det gjør ikke noe for lille magre Thy. Noen trenger ham. Og han vet hva han skal gjøre. Han skal bare være. Og stå støtt. På den måten blir han klippen. Tusen takk.

Og de minner om optimisme, på grunn av historien om to frosker som falt ned i et spann med fløte og så ulikt på muligheten til å komme seg ut. Bare den ene orket, på grunn av sitt optimistiske vesen, å trå fløten som plustelig ble til smør og gjorde at den kunne hoppe ui. Og sånn kan livet være tenker jeg. Det er ikke alltid vi vet løsningen på det vi står oppi, men hvis vi gjør det lille vi kan der vi er til enhver tid, så vil løsningen dukke opp underveis.

Alle årene med gleder og sorger i gulp, bæsjebleier, guttebursdagsselskaper, kakelotterier, avslutningsfester, veltede melkeglass, ungdomsopprør, ekteskap, arbeidsliv, skilsmisse, forelskelse, sykehusdritt, kreftsykdommer og død sorterer seg, synker ned i kroppen på rett sted. Jeg skal alltid ha det med meg. Men nå kjennes det som en godt lagret ballast. Ingen fare lenger for at skuta tipper og synker.