Bokelskere.no

En eller annen gang i nær fortid hadde noen bestemt seg for å live opp de eldgamle korridorene i universitetet ved å male dem, ut fra en eller annen vag forestilling om at Læring Er Gøy. Det hadde ikke virket. Det er et velkjent faktum i alle universer at uansett hvor mye flid man legger i valg av farger, ender institusjonell dekor opp som spygrønt, unevnelig brunt, nikotingult eller legemiddelrosa. Ved en lite forstått prosess av sympatisk resonans, lukter alltid korridorer malt i disse fargene svakt av kokt kål – selv om ingen kål noensinne skulle ha vært kokt i nærheten.

Det er allerede blitt fortalt at lyset på Skiveverdenen beveger seg langsomt, som en følge av at det må trenge gjennom Skivens enorme og eldgamle magiske felt. Så morgengryet er ikke den plutselige affæren det er i andre verdener.
Den nye dagen bryter ikke fram, den liksom skvulper nennsomt over det sovende landskapet på samme måte som tidevannet sniker seg fram over stranden og smelter nattens sandslott. Det pleier å flomme rundt fjell. Hvis trærne står tett sammen, kommer det ut av skogen kuttet i tynne bånd med skygger imellom.

Hun visste hvor hun var, det var bare det at alle de andre stedene ikke visste.

For animals, the entire universe has been neatly divided into things to (a) mate with, (b) eat, (c) run away from, and (d) rocks.

"Kan du strekke ut armen?" "Ikke med mindre jeg er ganske sikker på hva jeg kommer til å røre, min gode mann," sa den umiskjennelige stemmen til Besta Værvoks. "Kan alle prøve å strekke ut armene?" sa Skarvinkel, og kvalte et skrik da en hånd lukket seg rundt ankelen hans som en varm lærhanske. Det lød et fornøyd lite "ook", som greide å formidle lettelse, velvære og ren og skjær glede over å røre ved et medmenneske, eller, i dette tilfelle, en med-antropoid.