Bokelskere.no

Jeg tenkte at intern humor bare blir morsom når den ekskluderer noen. Følelsen av å snakke i koder skjerper latteren, jeg har sett det blant skoleelever hundrevis av ganger.

Faren for å dumme meg ut har formet hele tilværelsen min, jeg er fullstendig klar over det og over hvor dumt det er. Jeg kunne ikke ta sertifikat fordi det var pinlig at jeg ikke allerede hadde det. Jeg skaffet meg ikke briller fordi optikeren ville komme til å undre seg over at jeg ikke hadde oppsøkt ham før, og fordi jeg var så nærsynt at de brillene jeg trengte straks etter anskaffelsen ville gjøre samme spørsmål til et offentlig anliggende. Hvorfor har du ventet så lenge?

Nerver på utstilling, selvsagt.

Jeg tenkte snart at jeg benyttet enhver anledning til å tenke ufordelaktige lettvintheter om andre. Nøkkelord holder til beskrivelse av fremmede. Til de få du kjenner trenger du hele avsnitt. Og beskrivelsen av deg selv opphører aldri.

Jeg sa ingenting. Jeg orket ikke noen diskusjon. Og Wollert Ellingsen klarte å diskutere helt alene. Han var da tross alt bergenser.

Ingen kan bo i et museum, sa jeg, og jeg kunne se at Wollert Ellingsen syntes det var godt sagt, men jeg visste jo at jeg siterte Tarjei Vesaas, han sa det i et tv-program en gang, du kan ikkje bu i eit museum.

Å sette seg mål utover de allment anerkjente, er å feile i disse.