Bokelskere.no

Hvis et menneske vil være virkelig tilstede blant sine omgivelser, må han ikke tenke på seg selv, men på det han ser. Han må glemme seg selv for å være tilstede. Og utfra den glemselen oppstår hukommelsesevnen. Det er en måte å leve livet på slik at ingenting går tapt underveis.

Alt lot til å gjenta seg. Virkeligheten var en kinesisk eske, en uendelig rekke av bokser inne i bokser. For igjen, i den mest utenkelige sammenheng, hadde temaet dukket opp: den fraværende farens forbannelse.

det er bare i ensomhetens mørke at erindringsarbeidet kan begynne.

Hver bok er et bilde på ensomhet. Den er en håndgripelig gjenstand som man kan plukke opp, legge fra seg, åpne og lukke, og ordene i den representerer mange måneder, om ikke år, av et menneskets ensomhet, slik at man for hvert ord man leser i en bok kan si til seg selv at man konfronteres med en partikkel av den ensomheten.

Sent på ettermiddagen kom han og banket på døren min, og vekket meg opp fra en dyp søvn. Møtet var som tatt rett ut av en Dostojevskij-roman; borgerlig far kommer på besøk til sønn i en fremmed by og finner den vansmektende dikteren i febervillelse, alene på et kvistværelse.

Barn har en alltid en tendens til enten å ringeakte eller å forgude sine foreldre (Proust).

For å gjenta Pascal: «Menneskenes ulykke kommer av én eneste ting, nemlig at de ikke kan bli i ro, i sitt kammer.»

Jeg er nødt til å finne opp veien for hvert skritt, hvilket betyr at jeg aldri kan vite sikkert hvor jeg står. En følelse av å bevege seg i sirkler, av evig tilbakesporing, av å gå i flere retninger på én gang. Og selv når jeg virkelig gjør fremskritt, er jeg slett ikke overbevist om at det fører meg dit jeg tror jeg er på vei. Bare fordi man vandrer i en ørken, innebærer ikke det at det finnes noe lovet land.

Mens jeg gikk rundt i huset idag, uten mål og mening, deprimert, med følelsen av at jeg begynte å miste grepet på det jeg holder på å skrive, kom jeg over disse ordene fra et brev av van Gogh: «Som alle andre, føler også jeg behov for familie og venner, kjærlighet og hyggelig samvær. Jeg er ikke laget av sten eller jern, som en brannhydrant eller en lyktestolpe.»

Men skuffelsene var hyppigere. Enkelte øyeblikk kunne det virke som om han hadde forandret seg, åpnet seg en smule, men så var han plutselig ikke tilstede lenger. Den ene gangen jeg klarte å overtale ham til å ta meg med på fotballkamp (Giants mot Chicago Cardinals, enten på Yankee Stadium eller Polo Grounds, jeg husker ikke riktig), reiste han seg brått fra plassen sin midt i den siste av de fire omgangene, og sa: «Det er på tide å gå.» Han ville «lure mengden» og unngå trafikkorken. Det hjalp ikke hva enn jeg sa for å få ham til å bli, så vi gikk, helt uten videre, mens kampen var på sitt mest intense. Fortvilelsen min var ubeskrivelig da jeg fulgte etter ham nedover betongrampene, men ble enda verre ute på parkeringsplassen, da brølet fra det usynlige publikumet steg mot himmelen bak meg.