Bokelskere.no

Han åpner det tikkende uret for henne, det innerste lokket, slik at selve verket er skinnende, dirrende åpent. Hun får det i hånden og ser, det beveger seg, det er som å holde en levende organisme, som hjerteslagene hos en fugleunge kjenner hun den, tiden, hun holder den i hendene sine nå, holder noe forunderlig som ingen kan stanse, holder de gylne, små hjulene som griper fast i hverandre, får viserne til å gå rundt, sekundene til å bli timer ...

En tørr, liten latter fra prestemunnen kom det, tørrere enn smuler av fjorgammelt brød.

Der veien krysser en annen vei, er det viktig å gi seg tid.

Dumheten veide ingenting, men kunnskapen, den kunne knuse et menneske. [...] Kunnskapen, den var som en nisse som klorte seg fast i nakken på folk, der slapp den ikke taket om den først var kommet til, der ble den hengende og ga dem aldri mer fred, ikke så lenge de levde. At de som slapp denne børen beveget seg lettere var en kjent sak.

Er det ikke slik for alle mennesker her i verden, at det fremmede lokker og drar, men at det er best, tross alt, å alltid vende tilbake til sine egne?

Men bøndenes skikker og bøndenes hjerter, hvem kan forstå dem? Nei, hvem kan forstå dem?

Det finnes jenter som skinner og er synlig for alle, fordi de har vært vakre fra fødselen av, eller fordi kjærligheten gir dem skjønnhet.
Andre forsvinner, glir bak en hinne, har aldri vært virkelig synlige, eller velger selv å gå inn i et ikke-liv, fordi det levende livet er for smertefullt til å bæres.

Nei, tatere kan dette ikke være, de tar seg ikke post, de som er av det folket, de er sine egne direktører, kan aldri ha noen over seg, etter hva han har hørt. Tigger de arbeid av andre, er det i ytterste nødsfall, og lenge blir de aldri noe sted, for så sykner de...

Dumheten veide ingenting, men kunnskapen, den kunne knuse et menneske. Var det derfor Pavo-Lina gikk så skjevt og haltende, var det byrden av det å vite for mye som hadde gjort henne sånn?