Bokelskere.no

Jo mer som kommer inn i et hode, jo mer blir det plass til!

«Nå kommer tranene!» Og så kom de grå, skumringskledde fuglene med fjærbusker i vingene og rødt fjærsmykke i nakken. De store fuglene med de lange bena, de smekre halsene og de små hodene kom glidene nedover knausen i en mystisk transe. Mens de gled fremover, svingte de seg rundt, halvt flyvende, halvt dansende. Med vingende grasiøst løftet beveget de seg ubeskrivelig raskt. Det var noe underlig og fremmed over deres dans. Det var som grå skygger hadde lekt en lek som øyet knapt nok klarte å følge med i. Det var som om de hadde lært den av skyggene som svever frem over de øde moene. Det lå trolldom i den. Alle som ikke før hadde vært på Kullaberg, forsto nå hvorfor hele møtet hadde sitt navn etter tranenes dans. Det lå villskap i den, men den følelsen som den vakte, bar også en dyp lengsel i seg. Ingen tenkte lenger på å sloss. I stedet ville alle, både de som hadde vinger og de som ikke hadde, løfte seg høyt, høyt opp over skyene, søke det som fantes langt der i det fjerne, forlate kroppen som tynget og dro dem nedover mot jorden, og sveve bort mot det overjordiske. En slik lengsel etter det uoppnålige, etter det som var gjemt bak livets grense, det kjente dyrene bare en gang i året, og det var den dagen da de så den store tranedansen.

Det var engang en gutt. Han var omkring fjorten år gammel, lang, hengslete og lyslugget. Det var ikke stort han dugde til. Aller best likte han å sove og spise, dernest likte han å være uskikkelig.