Bokelskere.no

Det er jo en prestasjon i seg selv å kvalifisere seg til å bli hovedperson i en roman, og med hvilken rett tenker jeg meg at jeg kan bli sett som hovedperson i en roman (---)

Men jeg innbiller meg at han kunne ha hatt en viss glede av å beskrive mine vandringer over gulvet nå i kveld, her i leligheten i Jacob Aalls gate, hvor jeg altså vandrer fram og tilbake og lider under at jeg er et samfunnsmenneske som ikke lenger har noe å si, tenkte Elias Rula.

Det var avisenes hierarkiske system som opprørte ham, og som gjorde ham lei seg. Det var at de som nå anga tonen i samfunnet, vurderte og speilte virkeligheten på en måte som kjentes som degradering av alt det han sto for som daglig satte ham ut av spill, som gjorde at han måtte innførmme at for ham betydde aviser og TV et daglig møte med et personlig nederlag, som aldri tok slutt.

At det avisene slo opp, som enestående, sensasjonelt, viktig, bemerkelsesverdig, ikke møtte noen gjenklang hos ham, men tvert imot det stikk motsatte, at han enten fant det totalt likegyldig, totalt fremmed, eller til og med motbydelig dumt, gjorde ham, når dette gjentok seg dag etter dag, måned etter måned, år etter år, rett og slett sørgmodig. Og når det ble komplettert med at det han, Elias Rukla, var interessert i, ikke fantes i avisa i det hele tatt, eller, og det var nesten enda verre, var gjemt bort i en liten notis, fikk det ham til å føle seg utlevd og avfeldig som menneske. Han opplevde det som om han ikke lenger maktet å følge med i sin egen samtid, og intet menneske har noen gang opplevd det uten å kjenne sorg, kanskje også sinne.