Bokelskere.no

Jeg har sett en flokk elefanter på vandring gjennom tett urskog, hvor sollyset kom sigende i små flekker og stenk inn mellom tykke grener og slyngplanter, de la i vei som om de hadde et stevnemøte ved verdens ende. Det var i kjempeformat en bord av et eldgammelt, umåtelig kostbart persisk teppe i grønne, gylne og svartbrune farger. Jeg har mange ganger sett sjiraffer trave over sletten med sin egne, uforlignelige vegetative ynde, som om det ikke var en flokk dyr, men en familie av sjeldne, høystammede, spettede kjempeblomster. Jeg har fulgt etter to neshorn på morgenturen deres, de snøftet og prustet i den klare, kalde morgenluften og lignet to kantete kjempesteiner som var blitt levende og nå muntret seg sammen i det lange gresset i dalsøkket. Jeg har sett den kongelige løve før soloppgang under en liten, minkende måne krysse den grå sletten på hjemvei fra et halvspist bytte. Han trakk et mørkt kjølvann etter seg i det sølvglimtende gresset, og ansiktet var ennå rødt av blod helt opp til ørene.

Det er jo det mest trolske av alle råmaterialer og setter fantasien i veldige svingninger i tid og rom: plogen, sverdet og hjulet, hele sivilisasjonen på godt og vondt sover i jernet.

Språket mangler ord for alt man ser og opplever når man flyr. Med tiden kommer man til å finne nye ord for disse inntrykkene.

Min ungdom, jeg vil ikke slippe dig, før du velsigner mig, mit liv, jeg vil ikke slippe dig, før du velsigner mig, men så vil jeg slippe dig.

Jeg lå i sengen og tenkte på alt fra de siste månedene, og prøvde å komme til klarhet over hva det egentlig var som hadde hendt meg. Det så ut for meg som om jeg på en eller annen måte var kommet ut av det naturlige, menneskelige livsløp og inn i en malstrøm, hvor jeg aldri burde vært. Hvor jeg så gikk, raste jorden bort under føttene på meg, og stjernene falt ned fra himmelen. Jeg tenkte på diktet om ragnarok, der stjernenes fall er skildret, og på verset om dvergene som sukker dypt i fjellet og som dør av skrekk. Alt det som var hendt, tenkte jeg, kunne ikke simpelthen være et sammentreff av omstendighetene, det folk kaller en kjede av uhell, men det måtte ligge et samlende prinsipp under det altsammen. Hvis jeg nå kunne finne det, ville det ennå være mulig for meg å redde meg ut av sammenbruddet, og hvis jeg så etter på det rette stedet kunne jeg kan hende se det der. Jeg måtte stå opp, gå ut og se meg om etter et tegn.

Ofte, meget ofte, har jeg i de tidlige morgentimene før daggry trodd at jeg hørte Lullus klare bjelle, og i søvne har mitt hjerte løpt fullt av glede. Jeg har våknet i følelsen av at det skulle hende noe merkelig og deilig, nå med en gang.
Når jeg da har ligget og tenkt på Lullu, har jeg grunnet på om hun ute i skogen selv har drømt om bjellen sin. Gikk det noen billeder av mennesker og hunder, liksom skygger over vann, gjennom det lille hodet hennes med de makeløse, store, mørke øynene og de fine ørene.
Jeg kan en sang om Afrika, tenkte jeg, om giraffene og om den afrikanske nymånen som ligger på ryggen, og plogene i åkeren og kaffeplukkernes svette ansikter. Kan Afrika også en sang om meg? Dirrer luften over sletten noensinne med en farge som jeg har hatt på, leker barne en lek hvor navnet mitt er med, kaster fullmånen en skygge som ligner min skygge, over innkjørselen til huset? Ser ørnene på Ngong ut etter meg?
Jeg har aldri hørt fra Lullu.

Kamante hadde et merkelig godt håndlag, når det gjaldt å lage mat. De store kunststykker og tours de force i kokekunsten var barnelek for de mørke, krokete hendene hans. De visste av seg selv alt som er å vite om omeletter, vol au vents, majoneser og sauser. Han hadde en egen evne til å ta vekten ut av ting, liksom Jesusbarnet i legenden formet små fugler av lere, klappet i hendene og lot dem flyge. Han foraktet alt innviklet verktøy, som om han mislikte altfor stor selvstendighet hos redskapene sine. Jeg ga ham en maskin til å piske egg med, men den lot han stå og ruste, mens han pisket eggehvite med en kniv jeg hadde luket plenen med, og hvitene tårnet seg opp under den som sommerskyer. Som kokk hadde han et inspirert, gjennomtrengende blikk, så han i en hel hønsegård kunne velge ut den feteste hønen. Han veide alvorlig et egg i hånden og visste når hønen hadde lagt det. Han tenkte ut forbedringer i kjøkkenet, og fra en venn som arbeidet for en franskmann langt borte i kolonien, skaffet han meg frø av en storartet god salat, som jeg selv ikke hadde vært i stand til å få tak i.
Oppskrifter husket han glimrende. Han kunne ikke lese og ikke tale engelsk, så kokebøker var ikke til noen nytte for ham, men alt jeg lærte ham gjemte han i hodet, og der må han ha ordnet det og lagt det til side etter et eget system. De rettene jeg lærte ham, kalte han opp etter noe som var hendt på farmen samme dag som jeg hadde vist ham dem. Han snakket om den store lynnedslag-deig og den grå-hesten-som-døde-saus, men han forvekslet aldri to slike ting. På et enkelt punkt var han uimottagelig for påvirkning, og det var rettens rekkefølge. Når jeg hadde gjester til middag, måtte jeg forsyne min kjøkkensjef med en meny jeg hadde tegnet opp for ham: først en suppetallerken, så en fisk, så en rapphøne eller artisjokk. Men Gud vet, tenkte jeg, om ikke den mangel hos ham mest stikker i et slags prinsipp. Han mente vel i sitt hjerte at det er grenser for alt, og han ville ikke kaste bort sin tid eller bry sine tanker med noe så lite viktig.

Det største miraklet var at dokumentet ikke forandret seg. Fortiden, som hadde vært så vanskelig å fange inn og holde fast og som hadde skiftet utseende hver gang han prøvde å finne ut av den, var her fanget inn for alltid. Den var ordnet og kommet i faste former rett for øynene på ham. Den var blitt historie og derfor fra nå av uforanderlig.

Denys hadde en egenskap som var uvurderlig for meg: han kunne høre på en historie.

Han kom dit bare når han hadde lyst til å være der. Og på farmen innførte han noen egenskaper som resten av verden så lite til: ydmykhet, takknemlighet, vennlig blidhet.