Bokelskere.no

Kameratene mine hadde ikke forandret seg så mye, og heller ikke jeg, men det som knyttet oss sammen tidligere var vår felles skolegang; nå gikk våre liv i ulike retninger; jeg fortsatte videre, jeg utviklet meg, mens de begynte å bli dummere, for å tilpasse seg sin tilværelse som gifteferdige piker. Vår ulike fremtid skilte oss fra hverandre allerede i utgangspunktet. Jeg måtte snart innrømme det for meg selv: dette året ga meg ikke det jeg hadde regnet med. Jeg følte meg bortkommen, avskåret fra fortiden og ute av balanse, men jeg hadde ikke egentlig oppdaget noen nye horisonter. Inntil da hadde jeg funnet meg i å leve i bur, for jeg visste at en dag, som for hver dag kom nærmere, ville døren åpne seg; nå var jeg gått ut gjennom den, men var fremdeles innesperret. For en skuffelse! Jeg hadde ikke lenger noe klart håp som holdt meg oppe: dette fengselet hadde ikke noe gitter, og jeg greide ikke å få øye på noen utgang.

Når det gjaldt levesettet mitt, ble ikke det forandret av min omvendelse. Jeg hadde sluttet å tro da jeg oppdaget at Gud ikke hadde noen innflytelse på min oppførsel, så den forandret seg ikke da jeg ga avkall på ham. Jeg hadde forestilt meg at de moralske lovene fikk sin nødvendighet fra ham, men de var så rotfestet i meg at de fremdeles var intakte selv om han var borte. Mors autoritet kom slett ikke fra en overnaturlig makt, min respekt gjorde hennes påbud hellige. Jeg fortsatte å adlyde henne. Forestillinger om plikt, fortjenester og seksuelle tabuer, alt ble bevart.

I litteraturen kan man hevne seg på verden ved å la fiksjonen få overtaket; men selv om far var en lidenskapelig leser, visste han at det å skrive krevde frastøtende dyder: anstrengelser og tålmodighet: det er en ensom aktivitet der publikum bare eksisterer som et håp. Teatret, derimot, var en glimrende løsning på hans problemer. Skuespilleren slipper skapelsens avgrunner, han blir tilbudt et fullt ferdig, innbilt univers der det er reservert en plass for ham: her beveger han seg i egen person, fremfor et publikum av kjøtt og blod; det får rollen som et speil, og sender lydig tilbake bildet av ham; på scenen er han hersker og eksisterer virkelig: han føler seg virkelig som hersker.

Fra det øyeblik, vi forlod hinanden, ventede jeg kun på, at vi skulle mødes igjen; alt, hva jeg oplevede, alt, hvad der gik gennem mit hovede, gemte jeg til ham. Når vi holdt op med at snakke sammen [...], følte jeg mit hjerte knuge sig sammen, fordi avskeden hele tiden rykkede nærmere: jeg vidste ikke bestemt, hvornår jeg ville få ham at se igjen [...]

Jeg var bestemt ikke ked af, at jeg var kvinde; det gav mig tværtimod mange gange en stor tilfredstillelse.

Jeg elskede at køre i tog.

I dagbogen min skrev jeg passager fra mine yndlingsbøger, jeg utforskede og analyserede mig selv, og jeg lykønskede mig selv med den forvandling jeg havde gennemgået.

"Du er bare en lille burgøjserpige, der vil lege bohéme," erklærede en krumneset mand, der skrev romanfeuilletoner.

Vi badede ofte i underkjole i Venère-flodens brune vand og tørrede oss i græsset, som duftede av mynte.

Jeg sa til meg selv at så lenge det er bøker til, kunne jeg være sikker på lykken.