Bokelskere.no

Som alle gode ting på jorden ender rettferdigheten med å oppheve seg selv. Vi kjenner det vakre navnet som denne selvopphevelse smykker seg med. Det er nåden!

Der hvor fellesskapet vokser i makt og selvfølelse, mildnes også strafferetten, mens enhver svekkelse og dypere fare på ny bringer hardere utslag opp i dagen.

"Ethvert dyr, også la bête philosophe [filosofdyret], streber instinktivt etter de optimalt gunstige betingelser som det helt og fullt kan utfolde sin kraft og oppnår et maksimum i sin maktfølelse under. Ethvert dyr avskrekker likeså instinktivt og snuser på lang avstand, alle slags fredsforstyrrere og hindringer som blokkerer eller muligens kan blokkere hans vei til det optimale ( - det er ikke hans vei til "lykken" som jeg her taler om, derimot hans vei til makt, handling, den mektigste gjerning, og i de fleste tilfeller faktisk hans vei til ulykke). På den måten avskrekker filosofen ekteskapet samt det som gjerne vil anbefale ekteskapet - ekteskapet som hindring og skjebe på hans vei til det optimale. Hvilken stor filosof hittil har vært gift? Heraklit, Platon, Descartes, Spinoza, Leibniz, Kant, Schopehauer - de var ikke gift. Nei, man kan ikke tenke seg dem som gifte. En gift filosof hører inn under komedien, det er min påstand. Unntaket Sokrates, den ondskapsfulle Sokrates, giftet seg tilsynelatende av ironiske grunner, ene og alene for å bevise min påstand. Enhver filsof ville si, slik Buddha gjorde det en gang da han fikk melding om en sønns fødsel : "Rahula er blitt født, en lenke er blitt smidd". Enhver fri ånd vil få en ettertankens tid, gitt at han forut hadde en tankeløs tid, slik Buddha en gang fikk den - "trangt og presset, tenkte han med seg selv, er livet i hjemmet, et sted for urenhet; frihet er å forlate hjemmet". I det asketiske ideal er det anvist så mange broer til uavhengighet at en filosof ikke uten en inderlig jubel og applaus kan høre historien om alle disse besluttsomme mennesker som en dag sa nei til all ufrihet og dro inn i en eller annen ørken, selv om de bare var sterke esler og et fullstendig motstykke til en sterk ånd."

"Det var en klar, solid og klok, også veslevoksen liten bok som gav meg den første inspirasjon til å offentliggjøre noe om moralens opprinnelse. Jeg ble tiltrukket, med den tiltrekningskraft som alt motsatt, alt antipodisk har. Jeg har kanskje aldri lest noe annet hvor jeg så ofte, setning for setning og slutning for slutning, sa nei til meg selv"

En gift filosof hører hjemme i komedien. Dette er mitt utsagn. Og dette unntaket Sokrates - den skadefro Sokrates - synes å ha giftes seg på ironi, éne og alene for å bevise nettopp denne påstanden.

Der gies mer fornemme måter å oppdikte guder på enn denne skjendig og korsfestelse av mennesket selv, som har vært det européiske mesterstykke gjennom de siste to tusen år. Alt dette kan vi lykkeligvis lære av et eneste blikk på de greske guder, disse gjenspeilinger av fornemme og selvbevisste mennesker, hvor dyret i mennesket følte seg guddommeliggjort og ikke sønderrev seg selv, ikke raste mot seg selv! For det meste nyttet grekerne sine guder nettopp til å holde seg den "dårlige samvittighet" fra livet, for å kunne glede seg over sine frie sinn.

Man bør grundig overlegge hva dette er for et problem: Napoleon, denne syntese av umenneske og overmenneske...

At lammene har mot de store rovfugler, virker ikke fremmed. Det gir bare ikke noen grunn til å se det som en innvending mot disse fuglene at de henter seg små lam. Lammene sier seg imellom: "Disse rovuglene er onde, og den som er så lite rovfugl som mulig, og snarere deres motstykke, et lam - skulle den ikke være god?" Det er intet å utsette på det ideal som dermed blir fremlagt. Det måtte da være at rovfuglene vill se en smule spottende på alt dette, og kanskje si til seg selv: "vVi har slett intet imot dem, disse gode lam! Vi elsker dem endog. Intet faller bedre i vår smak enn et yndig lam." - Å forlage av styrken at den ikke skal ytre seg som styrke, at den ikke skal være en vilje til å overvelde, til å slå ned, til å bli herre, eller ikke en tørst etter fiender, er nettopp like meningsløst som å forlange av svakheten at den skal ytre seg som overmakt.

Forøvrig bør man helt fra begynnelsen advares mot å ta disse begreper "ren" og "uren" altfor tungt, for vidt eller endog symbolsk. Hos fortidens mennesker er det snarere slik at alle begrep opprinnelig må forståes plumpt, utvendig, trangt, rett og slett og aller mest usymbolsk, i en utstrekning vi knapt kan tenke oss. Den "rene" er til å begynne med bare et menneske som vasker seg, som forbyr seg visse spiser som medfører hudsykdommer, som ikke sover med de skitne kvinner fra det lavere folk, som har avsky mot blod - ikke mer, ikke stort mer!