Bokelskere.no

Enda mer uhederlig er de stadige forsøkene på å unnskylde selve islam - særlig ved å bruke uttrykk som "islamske fundamentalister", "muslimske fanatikere" og så videre.
Betegnelsen "islamsk fundamentalist" er i seg selv misvisende, for det er enorm forskjell på kristendommen og islam. De fleste kristne har lagt bokstavtolkning av Bibelen bak seg. De fleste av dem mener at "det er ikke nødvendigvis slik". Derfor kan vi med full rett skjelne mellom fundamentalistiske og ikke-fundamentalistiske kristne. Men muslimene har ikke lagt bokstavtolkning av Koranen bak seg: alle muslimer - ikke bare en gruppe som kan kalles "fundamentalister" - tror at Koranen bokstavelig talt er Guds ord.

Men de moderate muslimene og alle de andre kan ikke få i både pose og sekk. Ingen tankegymnastikk eller intellektuell uhederlighet kan få de usmakelige, uakseptable og barbariske aspektene av islam til å forsvinne

Det ble hevdet at når muslimske samfunn i dag er så dekadente og tilbakestående, kommer det av at man forlot islams opprinnelige lære. Men det har aldri eksistert noen islamsk utopi. Å snakke om en gullalder er bare å styrke og videreføre makten til presteskapet, mullaene, og deres hatfylte tro som nekter halvparten av menneskeheten menneskeverd, og som videre trenerer alle seriøse forsøk på å frigjøre muslimske kvinner.

Sufienes store innsats var at de hevdet at sann religion ikke har noe å gjøre med ortodoksiens lære og lov, et system som bare begrenser menneskets religiøse horisont. I mystikerens visjon finnes ingen himmelske belønninger og helvetes straffedommer, Guds skrevne ord ble opphevet av en direkte og intim åpenbaring. I stedet for å regjeres av frykt er mystikeren mer opptatt av kjærligheten til og kunnskapen om Gud og frigjøring fra selvet. "Gudstjenesten regnes som en hjertets tjeneste," og ikke som ytre regler som må følges blindt.

Sufiene var utvilsomt inspirert av visse vers i Koranen, men sufismens historiske utvikling står i like stor eller større gjeld til kristendommen, nyplatonismen, gnostisismen og buddhismen (sufiene lærte å bruke rosenkransen, og andre viktigere ting, av buddhistmunker).
Det som i dette kapitlet er interessant for oss, er hvordan sufiene senere "brøt helt med den islamske lovens formelle system og hevdet at lovens lenker ikke bandt dem som hadde vunnet kunnskap". Dette gjaldt like mye for enkeltpersoner som for hele ordener av dervisjer. Mange sufier var gode muslimer, men noen var muslimer bare i navnet, mens en tredje gruppe var "en slags muslimer". En av de viktigste skikkelsene i sufismens historie, Abu Said (d. 1049), hadde bare forakt til overs for islam og all positiv religion. Han forbød elevene sine blant annet å dra på pilegrimsferd til Mekka. Bayazid (d. 1581) la også liten vekt på å følge sharias bud.

Det finnes en seiglivet myte om at islam oppmuntret vitenskapen. Tilhengerne av dette synet siterer Koranen og hadith for å vise at de har rett: "Si: 'Er de vel like, de som vet og de som ikke vet?'" (Koranen 39,12); "Søk kunnskap, i Kina om nødvendig"; "Søken etter kunnskap er obligatorisk for enhver muslim". Dette er tøv, for den kunnskapen disse sitatene oppfordrer til, er religiøs kunnskap. Ortodoksien har alltid vært mistenksom overfor "kunnskap for kunnskapens egen skyld", og uhemmet intellektuell forskning regnes som farlig for troen.

Religion kveler sannhet og fremmer fiendskap. Hvis en bok i seg selv kan vise at den er en sann åpenbaring, tilfredsstiller bøker om geometri, astronomi, medisin og logikk et slikt krav mye bedre enn Koranen.

For mange vestlige forskere og, hva viktigere er, for mange muslimer, er selve forestillingen om "en islamsk filosofi" en selvmotsigelse: "Strengt ortodoks sunni-islam har aldri ønsket filosofisk tenkning velkommen." Tradisjonalister har alltid vært fiendtlige overfor filosofi, en "fremmed vitenskap" som førte til kjetteri, tvil og full vantro, mente de. Tradisjonalistene fryktet den med rette, for mange av filosofene utviklet tanker som var langt fra ortodokse, og andre, "særlig de som var fiendtlige til den gryende sunnismen, gikk helt inn for å la seg veilede av fornuften slik den greske filosofien oppfattet den, og bekjente seg bare formelt til den islamske religionen". Derfor er historien om islamsk filosofi til dels historien om spenningsforholdet mellom fornuft og åpenbaring.

Det er paradoksalt at muslimer ofte ønsker å peke på den innflytelsen islam har hatt for å forme det moderne Europa, på det muslimske bidraget til nettopp den sivilisasjonen de hevder de forakter. Vi får høre at amerikanerne ikke ville ha spasert på månen hvis det ikke hadde vært for "det arabiske bidraget til vitenskapen". Samtidig fordømmes Vesten som overfaldisk, materialistisk, dekadent, irreligiøst og vitenskapelig. Denne vitenskapelige materialismen settes opp imot muslimenes egen angivelig overlegne åndelighet og dybde. (Hvordan blind lydighet mot en bok skal forestille åndelighet, er ikke klart.) Bare det å snakke om islams innflytelse på Vesten er å røpe et underlegenhetskompleks, som om bare de aspektene av islam som bidro til å skape Vesten, skulle være bryet verdt å merke seg. Og det avslører naturligvis muslimenes følelse av å være mislykket og utilstrekkelige i den moderne verden.

Visse rettigheter som islam avskaffet, hørte med til kvinnenes naturlige rettigheter, og disse hadde tidligere gitt henne større handlingsmuligheter og frihet. Den hedenske araberkvinnen i gammel tid hadde personlig frihet og kunne selv velge hvem hun skulle gifte seg med, hun så etter eller ventet på en ektemann som hun fant tiltalende både av intellektuelle og andre årsaker.