Bokelskere.no

Merkelig - det slår meg plutselig - den tanken som svirret
rundt i bakhodet mitt den formiddagen.
Merket i Nortons panne - det minnet om Kains merke...

Farvell, cher ami. Jeg har fjernet amylnitampullene fra
nattbordet mitt. Jeg foretrekker å overgi meg til le bon Dieu.
Måtte straffen, eller tilgivelsen, komme fort.
Vi skal aldri mer dra på jakt sammen, min venn. Her jaget
vi vårt første vilt - og vårt siste...
Det var et herlig liv.
Ja, det har vært et herlig liv...
(Her ender Hercule Poirots manuskript.)

Enda mindre er du oppmerksom på at mustasjen min er falsk.

For du skjønner, Hastings, du drepte Barbara Franklin.

Når jeg snakket om at det ville bli begått en forbrytelse, snakket jeg ikke alltid om én og samme forbrytelse. Jeg fortalte deg at jeg hadde en hensikt med å reise til Styles. Jeg sa at jeg bodde der fordi det kom til å bli begått en forbrytelse. Du ble forbauset over at jeg kunne være så sikker i min sak. Men jeg hadde all grunn til å være sikker - for du skjønner, det var jeg selv som skulle utføre forbrytelsen...

"Cher ami!" hadde Poirot sagt da jeg gikk fra ham.
Det var de siste ordene jeg skulle høre ham si.
For da Curtiss kom for å stelle sin herre, fant han herren død...

"...Det er ofte slik, må du huske. På bunnen, under kranglingen, under misforståelsene, under dagliglivets uoverensstemmelser, kan det bo de varmeste følelser."

Han siterte meningsfullt: "I stjernene er ikke feilen, Brutus; det er vår egen skyld at vi er slaver."