Bokelskere.no

Karin Ærø bøyde seg en gang imellom fram bak dem som sang mens hun gikk rundt de syngende. Og så sa hun ganske lavt, så bare den hun var henvendt til kunne høre det:
- Utmerket.
Det kalles ros. Det sies å være en liten velgjerning.
Neste gang hun kom forbi, og var like bak deg, da merket du frykten hos den hun hadde rost. Ikke noen stor frykt, det var ikke snakk om fysisk straff. Men en liten frykt, som kanskje bare kunne bli helt tydelig for den som aldri var blitt rost noe videre selv. Frykten for ikke å være like god som forrige gang, for ikke å gjøre seg fortjent denne gangen også.
Du visste at når Karin Ærø kom, bak deg, kom det alltid også en dommer. (...)
Å dømme og vurdere. I den store planen var det svært viktig. Derfor kunne du ikke unngå å spørre deg selv om Karin Ærø visste hva hun gjorde. Visste hun det? At når du roser, så dømmer du også. Og da gjør du noe som har dyp virkning.