Bokelskere.no

Jeg bare elsker denne lesesirkelen. Nå er det tid for refleksjon - Vi har holdt sammen et år nå, og jeg gleder meg alltid veldig til disse onsdagene.

Jeg skulle ønsket de hadde skrevet hva boka handlet om på baksiden. Det er skikkelig irriterende når det bare står sitater fra anmeldelser. Man vil jo vite hva det handler om, ikke om den har vunnet mengder av priser eller kritikerjubel. Det virker da bare pretensiøst, gjør det ikke? Dette er et klassisk eksempel på en bok jeg aldri ville ha plukket opp hvis det ikke hadde vært for lesesirkelen.

Du trenger ikke å unnskylde bokvalg i lesesirkelen. Det er jo hele poenget her, for å gjenta noe til kjedsommelighet. Meningen er jo at vi skal lese bøker vi ellers ikke ville lest.

Det er litt skummelt å anbefale en bok du er glad i, fordi du vil at alle andre skal bli like begeistret. Jeg elsket denne boka da jeg var student. Dessuten ville jeg at vi skulle være så modige at vi leste noe som ikke er nytt, ikke bare velge fra bestselgerlistene eller bokhandlervinduene, eller ta det alle andre leser. Dette er en klassiker, og det mente jeg vi var klar for nå. Jane Austen? Ja selv om jeg aldri ville ha godt med på å lese en av bøkene hennes i denne klubben. Charles Dickens? Ja- selv om ærlig talt mener at BBC gjør ham bedre enn han selv gjorde. D.H.Lawrence? Kremt, ja. Denne boka? Ikke i samme grad. Mannen i bokhandelen måtte til og med fortelle meg hvordan det skal uttales. Skikkelig pinlig. Og han måtte bestille den for meg. Så hvordan kan dette være en klassiker hvis resten av oss ikke har hørt om den?

Jeg bet meg merke i det hun sier om at man heller skal bedømme hvor velfungerende et forhold er ut fra hvor mye partene snakker sammen når de er på restaurant, enn hvor ofte de ligger med hverandre.

Når en du elsker dør, er det som om de etterlater deg bare halvparten av livet deres sammen. Det mennesket du var i deres øyne dør sammen med dem.

I lesesirkelen forrige måned kom de inn på emnet mødres evig dårlige samvittighet og hvordan mødre dømmer barna sine til å gjenta deres eget liv. Alle var enige om at skyldfølelse og bekymring kom samtidig med første melkespreng.

Som vanlig gikk Harriet fullastet opp trappen, med en vaklevoren haug av enkeltstående sokker, gensere noen hadde kastet fra seg, herreløse leker - dagens rot og skrot. Ned var det alltid med en kopp eller to, plastkrus funnet under senger, leste aviser og klissete medisinskjeer. Og opp, som allerede oppsummert. Variasjon var jo livets krydder, slo hun fast for seg selv med et skjevt smil.