Bokelskere.no

Da han våknet, hadde han hørt at stormen la seg, og det bokstavelig talt, en slik lyd som bare geniale slagverkere kan lage, hver grein på kastanjen ble berørt, den siste vindflagen syntes å falle loddrett, men langsomt ned, enda en siste krafsing i det visne løvet nede i gårdsrommet, rasling, hvisking, et siste ord, stillhet.

Egentlig tåler ikke fortiden og nåtiden hverandre i det hele tatt. Vi er alltid nødt til å stå på fortiden, vi må stadig drasse den med oss, vi kan aldri legge den fra oss, ettersom vi er den selv, og likevel er det meningsløst, man kan jo ikke leve med ansiktet vendt bakover.

Jeg vil ha verdenssmerten på rim, på heksametere, lest av John Gielgud i svart moaréslåbrok, fra en bok innbundet i rødt saffian med svart fargeraderinger av Rubens.

Vi er i et land preget av orden, her har tiden intet temperament, kun plikter.

Til syvende og sist var det arbitrært at tyskerne nevnte ting ved hunkjønn som var hankjønn på spansk, mens nederlansken i sin uskyld toet sine hender og så en annen vei, ikke som engelsken som radikalt nektet solen, døden og havet enhver kjønnslighet, men langt mer hykleriske ved å skjule kjønnet bak, eller under, en uniform artikkel, slik at bare en spesialist eller en ordbok kunne fortelle om der bak et ord skjulte seg en mann eller en kvinne.

Kanskje skulle jeg ikke noe sted, og dit kan man komme med en omvei også.

Nederlendere ville alltid selv bestemme hvorvidt en regel også gjaldt dem, en blanding av protestantisme og anarki som gav en standhaftig type kaos.