Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Men også diktekunsten er en liten flik av den himmelske herlighet som har forvillet seg ned på jorden. Også den har nemlig svært lett for å spre seg.
Da jeg tegnet det store bildet på den magiske julekalenderen, prøvde jeg å lage det slik at det stadig skulle være noe nytt å oppdage. Sånn var hele Guds skaperverk, syntes jeg. Jo mer vi forstår, jo mer ser vi av tingene omkring oss. Og jo mer vi ser av tingene omkring oss, jo mer forstår vi. Slik vil det alltid være noe nytt å oppdage hvis vi bare har øyne og ører åpne for den forunderlige verden vi lever i.
Det som er mystisk i ett sekund, slokner gjerne som en tom oljelampe i det neste. (...) Skjønt bare vi snur hodet en annen vei, tennes det kanskje et nytt lys der. For vi kan ikke fange det hellige på samme måte som vi plukker en stein opp fra bakken og putter den i lommen. Engler daler ned i skjul, de faller ikke ned midt på torget.
Du trenger ikke å eie noe som helst for å kjenne givergleden bruse i årene. Et lite smil er nok, eller noe du har laget selv.
Det er at Jesus kom til verden for å lære menneskene å være gode mot hverandre. Ingen annen lekse er vanskeligere for et menneske å lære, men ingen annen lekse er viktigere heller. Det er ikke like viktig å vite hvor mange engler det er i himmelen eller om Gud har en flis i lillefingeren.
Når det har regnet stygt, og solen bryter igjennom de mørke skyene, da viser regnbuen seg på himmelen. Det er akkurat som om det blir litt Jesus i luften. For Jesus var som en regnbue mellom himmel og jord.
Det er nøyaktig to måter å bli vis på. Den ene måten er å reise ut i verden og se så mye som mulig av Guds skaperverk. Den andre måten er å slå rot på ett bestemt sted og studere alt som skjer der så nøye som overhodet mulig. Problemet er bare at det er komplett umulig å gjøre begge deler på én gang.
For gammel vane er vond å vende. Minst like vanskelig kan det være å venne seg til en helt ny vane.
Gud hadde sikkert ikke skapt lammene med så myk pels hvis det ikke var for at noen skulle få lyst til å klappe dem i pelsen.
Kanskje hadde viserne blitt så lei av å gå den samme veien i år etter år at de plutselig hadde begynt å gå den andre veien isteden. Elisabet tenkte at også klokker kunne kjede seg over å gjøre akkurat det samme i all evighet.