Bokelskere.no

Vi holder livet

Vi holder livet i en knyttet hånd
Vårt hjerte må bestandig ha det sånn.

Det tåler gjerne spott og overlast
når bare det får holde noe fast.

En mann, et barn, en drøm skal være vår
og evigheten måles ut i år.

For i vår gåtefulle, blinde angst
blir alle ting erobring eller fangst.

Vi bærer skrekken med oss natt og dag,
den bleke skrekk for hjertets nederlag.
Forfatter: Inger Hagerup
Fra diktsamlingen; Den syvende natt fra 1947

Det gikk en liten flokk av kamerater
i tog engang i kalde mai-gater,
mens vinden smalt i strie, røde flagg.
Fra messingblanke horn og dype trommer
steg sangen første gang til værs: Vi kommer
mot fremtiden i slitte søndagsplagg!

Til hverdags bodde de i slitte gråbeingårder.
Men etter vintrer kommer alltid vårer,
da ikke bare trærne skifter ham.
Og menn og kvinner, barn og gamle koner
sang med på hvert sitt språk til samme toner.
- For første mai steg menneskene fram.

Og han som ellers lempet kull på bryggen,
og hun som vasket trapper året rundt,
fikk denne dag i året rettet ryggen.
Og håpet våknet, krevende og sunt.
Velsignet denne lyse dag, da blodet
slo ut mot slavekår og nederlag
i livet, og da alle løftet hodet.
For første mai er menneskenes dag.

Det var en flokk av arbeidsfolk som trodde
på alles rett til levelige kår.
Og de som stod på fortauet og glodde,
ble ofte med i toget neste år.
Slik ynglet drømmene, mens våren grodde.
Og første mai ble menneskenes vår.

Så kom den trygge lykkelige tiden
da dagen var en bølgende appell
av røde faner. Det var dengang striden
var så selvfølgelig som livet selv.
Hva hendte siden? - Meget hendte siden.
Men mennesket består allikevel.

Europa ligger mørklagt, kamerater.
Vår fremtid er en dyster tunnelgang,
der blinde skapninger går rundt og hater
og rovdyr ligger lurende på sprang.
Men det er lys og fest i andre gater,
der mennesket står fram for første gang.

Og vi vil være med og bygge broen
fra oss til dem. Så lenge det er noen
som bærer i sitt hjerte livets frø
av kjærligheten, tilliten og troen,
kan menneskene aldri, aldri dø!

Vær utålmodig, menneske!

Langsomt blir allting til.
Skapelsen varer evig.
Mørket ble lys og lyset ild,
og mennesket våknet en dag og sa:
Jeg vil.
Langsomt blir allting til.
Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.
Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.
Men dette vet vi, at vi er med på å skape
det evige livet, skape det ondt eller godt.
Vi vil ikke tape.
Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.
Mange var veiene. Det bar galt avsted.
Styrken ble makt og makten vold. Og mennesker
trampet hverandre ned.
Men alltid var drømmene den ytterste virkelighet.
Langsomt blir allting til.
Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.
Hva er det vi vil?
Drømmer og utopier sier de kloke menn,
de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger!
Livet er ikke bare hus og mat og penger.
Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger,
alltid på vei mot menneskehetens seir eller nederlag.
Det haster, det haster idag!
Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor!
Det gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord.

Forleden dag flyttet Galdhøpiggen på seg nesten to centimeter. Det var et tiltak den hadde gruet seg for en million år minst.

VÅRE SMÅ SØSKEN

Vi har en liten søster

vi har en liten bror

som er litt annerledes

enn andre barn på jord.

De kom til denne verden

det vanskelige sted

med mindre håndbagasje

enn vi er utstyrt med.

Vi voksne er så store

i gjerning og i ord.

Vår lille bror og søster

blir aldri riktig stor.

Vi har vår eng og åker

vi har vårt kjøpmandskap,

og vi beregner livet

i vinning og i tap.

Det er så lett å skubbe

de små og svake vekk.

og la dem stå tilbake

med hjelpeløse trekk.

Det er så lett å glemme:

når siste båt skal gå

må alle passasjerer

la all bagasje stå.

Da blir det kanskje lettest

for disse små fordi

de bare har et hjerte

med sorg og glede i.

Og gleden er så deilig

men sorgen er så trist.

Det har vår lille søster

og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden

til de skal gå ombord

med sine barnehjerter

vår søster og vår bror.

ALT ER SÅ NÆR MEG

Alt er så nær meg

denne velsignede dag.

Svaberget ligger

åpent med rolige drag.

Havbrisen vugger

vennlig den duftende tang.

Alt er så nær meg

ennå en lykkelig gang.

Barndommens vekster

gror i hver fure og sprekk

med sin kjente

blide og rørende trekk.

Går her en liten

pike fremdeles hver kveld

og plukker blomster

og snakker høyt med seg selv ?

Lenge var jorden

øde og himmelen tom.

Dypt i mitt hjerte

åpner seg rom etter rom.

Alt som er nær meg

gav meg et klarøyet svar.

Nå kan jeg rekke

hånden til henne jeg var.

Jeg er det dikt som ingen skrev. Jeg er det alltid brente brev.

Jeg er den ubetrådte sti og tonen uten melodi

Jeg er den stumme leppes bønn. Jeg er en ufødt kvinnes sønn.

en streng som ingen hånd har spent et bål som aldri er blitt tent

Vekk meg, forløs meg, løft meg opp av jord og berg, av ånd og kropp.

Men intet svarer når jeg ber. Jeg er de ting som aldri skjer.

Det haster, det haster idag! Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor! Det gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord. (Inger Hagerup)

Langsomt blir allting til. Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen. Hva er det vi vil? Drømmer og utopier sier de kloke menn, de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger! Livet er ikke bare hus og mat og penger. Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger, alltid på vei mot menneskehetens seier eller nederlag.

Vær utålmodig menneske Langsomt blir allting til. Skapelsen varer evig. Mørket ble lys og lyset ild, og mennesket våknet en dag og sa: Jeg vil!