Bokelskere.no

Var det slik at jeg da jeg mistet min far på jorden, søkte en far i himmelen? Det ville ikke være urimelig, og uansett om det var slik eller ikke, så kan jeg forholde meg til at min søken mot Gud må ha vært et forsøk på å finne et sted hvor jeg kunne føle meg god nok og elsket uansett. For hvor skulle jeg ellers kunne finne den totale bekreftende kjærligheten som var en del av forholdet mellom min far og meg, om jeg ikke skulle finne den i en tro på Gud?

Jeg fant ikke denne kjærligheten i den kristne tro. I stedet fant jeg bokstavreligion, fordømmelse og frykt.
Men jeg vet at jeg fant denne kjærligheten i Gud, så derfor har jeg fremdeles en tro - en tro jeg sjelden snakker om. Jeg synes at kristne er så altfor flinke til å fortelle meg hvordan jeg skal tro, og hvordan jeg skal oppføre meg. Og dette er foreldreholdninger som jeg reserverer meg overfor. Jeg aner en "sort oppdrager" bak slike holdninger, og har ingen problemer med å sette en grense mot ivrige oppdragere som prøver seg på meg.

Det er vel ingen av oss som har noe særlig godt forhold til blekkspruter, for hvem vil bli fanget i deres fangarmer?

Til syvende og sist blir ikke barn nevrotiske av frustrasjoner, men av mangel på mening med frustrasjonene.

For jeg eier også en historie, og som du skal se: Mitt arbeide med mine klienter er avhengig av hvor godt jeg kjenner min egen historie, og i hvilken grad jeg er villig til å følge de tråder som springer ut fra den.