Bokelskere.no

Det er flere meninger om hva som best og hurtigst fordriver tiden: ensformigheten eller stadig avveksling. Men tiden går under alle omstendigheter. Det levende streber fremover, streber etter å tilbakelegge tiden. Det streber i grunnen etter døden, mens det tror seg å strebe etter livets mål og vendepunkter.

Man kan spørre seg om det følelsesfulle mennesket egentlig forakter fred og ro, om det utfordrer skjebnen med vitende og vilje og ikke ønsker å leve annerledes enn i angst og under trussel av sverd.

For det er en villfarelse å tro at livet for velsignelsens mennesker er idel lykke og blid velferd. Velsignelsen er er egentlig kun grunnlaget for deres eksistens, den skinner bare glimtvis og gyllent gjennom all kval og hjemsøkelse.

Vi blir som regel mest fortørnet over beskyldninger som riktignok er usanne, men likevel ikke helt og holdent.

Slik fremkommer den forunderlige tese at mennesket, uansett graden av venting, har lettere og ikke vanskeligere for å holde ut med sin lengsel, jo lenger borte i tid gjenstanden for ventingen befinner seg.