Bokelskere.no

Jeg satte meg bare på kjøkkenet, stirret ned i duken, så ikke mønsteret (hvite hjerter på brun bunn), bare veven, i detalj, fletningen, sekker, gitre, ruser, knuter, gjerder, jeg kastet den på gulvet (det foregikk helt lydløst) og begynte å gråte (også det nesten lydløst) med hendene oppå hverandre og knokene trykt mot pannen, og hørte lydene fra stua: skyting, metalliske drønn, ras av tunge gjenstander, murer som sank i grus, en katastrofe, det tok aldri slutt, og likevel, siden, synet av tårene mine mot årringene i treet, ved siden av de størknede, brustne boblene i lakken. Og det føltes som min ulykke rammet en som sto meg fjernt.

[...] som om de nok en gang, selv i dødens informasjonsfrie hvithet, skulle tvangfores med alt det de hadde utholdt, tålsomt, gjennom et lengre eller kortere liv, som om den skingrende larmen fra denne verden skulle smugles over i den neste, og det aldri ble stille, virkelig stille og klart. Som vann i en skål i et tomt rom.

De var blitt sittende og stirre på det lenge, ubevegelige som busker, liksom båten hadde jord i bunnen, og drev omkring med et stykke av en hjemløs hengende have, en bit av Böcklins Toteninsel, i regnets stillhet.

Og mens han stirret på det skjelvende lille plast-skjelettet hadde han også fått en følelse av at det ville være temmelig uheldig å komme kjørende med et skjelett dinglende fra speilet, i hans ærend, desto mer som (tanken hadde visst slått ham i samme øyeblikk) han antagelig måtte kjøre henne tilbake, i løpet av kvelden og natten (hvilket faktisk hadde skjedd, det visste han nå, etterpå, og hvordan tilbaketuren i den blanke og sørgefloraktige skumringen, og siden, over midnatt, i mørket (hunden som peste), hadde ført til en slags sår fortrolighet mellom dem, den aller første fasen av forholdet), siden hun antagelig ville være for oppskaket til å kjøre forsvarlig; hun burde slippe å stirre på noe så trivialmakabert. Så da bommen endelig vippet opp og signallyset skiftet, og han var ferdig med å skumpe over plankene og skinnene, hadde han grabbet tak i beinrangelet og røsket det løs med krakilsk hånd, før han slengte det ut gjennom det åpne vinduet på rattsiden, øyeblikkelig sugd vekk av luftstrømmen og forsvunnet, ut av hans liv så og si; og han hadde, etter at det var gjort, sukket av lettelse, liksom han for godt var blitt kvitt en plagsom tanke eller et corpus delicti. Speilet var blitt skjevt. Han hadde rettet på det. For å vaske vekk de råtne tankene hadde han prøvd, som vanlig, å tenke på vann, iskaldt, klart vann over steinene og sanden i en bekk uten kjemiske tilsetninger, bildet av bunnen såvidt fordreid, rytmisk dirrende, av vannets dynamikk, skjelvent-elastisk, med flytende solreflekser som tentes og sluktes hele tiden; vann, det minnet om speilet, ikke sladrespeilet inne i kupeen, men sidespeilene, innfattet i sine aerodynamiske skjoldbukler på utsiden av bilen; hver gang han selv var passasjer, kunne han sitte og surre trollbundet inn i det svaie speilet, hvor bildene av det allerede tilbakelagte gikk igjen, rant gjennom den buede, reflekterende flaten, som om et endeløst vann fullt av bilder, bilder, rant ut av et badekar, men liksom med den motsatte bevegelsen også, et slags visuelt kildespring hvor synene foldet seg bråsnart ut som tricksfotograferte blomster, kontinuerlig, så lenge bilen var i fart, speilet tømt og fylt hele tiden, med tilbakelagte trekroner, lyktestolper, butikkvinduer, brospenn, trafikkøyer, gnistrende pantografer, leiegårdsfasader, lysrør i veitunneler, gressende kyr, fotgjengere med bæreposer i hendene ...

Men solen hadde vært en brennhet, kremerende sol, den svarte vinylen i dashbordet og rattet sved som vann-stoff i et sår, for ikke å snakke om selve setet, som om hele interiøret snart ville bli en dryppende, tyktflytende, tjæreaktig svart masse og drukne ham, en av disse forhistoriske asfaltsjøene hvor man av og til fant pent bevarte øgler, eller ihvertfall skjelettene av dem, knoklene støpt inn i den geologiske grøten som et skrujern i sitt plasthåndtak.