Bokelskere.no

Det var en mektig sang hentet fra stjernene, den kom natt etter natt når det var kaldt. Det sang på himmelharpen som om noen der ute i vinternatten hadde strøket med kjempebue over strengene, det sang, tusen års sorg og tilgivelse, ordløst og sørgmodig, natten lang, den ene enden av ledningene var festet til et trehus i Västerbotten, men den andre enden hang fast ute i rommet, hang i svarte, døde stjerner. Sangen kom fra rommet og var ordløs og handlet om de ordløse. Ikke glem oss, sang den, vi er som du, ikke glem oss

Han såg henne inte längre . Det var som hon inte fanns. Hon ville ju att man skulle se henne. En människa kan leva utan syn, en blind ar också människa. Men blir man inte sedd, då er man ingenting.

Han hadde det i en hatteeske. Da hun ble behandlet for sin langt fremskredne alkoholisme på sinnssykehuset i Øst-Berlin, prøvde hun å oppføre små stykker for de andre pasientene, alltid med Brechts hode plassert midt på bordet.
Om kvelden kunne man se henne sitte i sengen med lokket på hatteesken tatt av, men hodet hans fremdeles liggende i esken. Hun snakket lavt og oppriktig med ham, men nå og da ble hun opphisset og ropte anklagende ukvemsord mot ham. Det hendte at hun fant oppførselen hans utilgivelig og slengte på lokket og stuet esken inn høyt oppe i et klesskap og med eder og forbannelser truet med aldri å ta ham frem igjen.

Himmelen var, som i den gamle drømmen, meget mørk, og jeg visste at langt der ute var det et fjell, en mil langt, en mil bredt, og en mil høyt. Og hvert tusende år kom det en fugl flygende og hvesset nebbet sitt mot fjellet. Og da fjellet var slitt bort, var det gått et sekund av evigheten.

Det er meg meget vanskelig å forstå det unormale til tross for at det er så alminnelig, den rasjonelle ondskapen er håndterlig, men den grunnløse uhåndterlig.

Jeg fatter ikke hvordan jeg kunne bli besatt
av en jeg egentlig forakter
Han brant seg fast i meg
Hva var det for et gåtefullt tegn i kroppen hans
som ble et svijern?
Konturen av en linje i ryggen hans
En plutselig trang til å røre ved huden hans
Et glimt av åren ved haken hans, en trang til å bite den langsomt over
la tungen gli nedover langs denne helt forbudte rygg...

Den korteste definisjonen jeg vet om hva det er å være menneske: retten til å lengte etter å opphøre. En slags grense.

Han på sin side kunne jo ikke elske et eneste langt, fortvilet klagerop. Det hadde vært uutholdelig. Overhodet ingen kjærlighet.

Og han hadde sagt: blir man avhengig er det ikke lenger kjærlighet.

Det skremmende dreiet seg om risikoen for å bli sett eller kanskje det motsatte. Er det to identiske standpunkter? Skrekken for å bli sett og skrekken for ikke å bli sett.